Jeg kan ingenting om fotografi. Jeg har ikke lest et eneste ord om hvordan man tar gode bilder, ei heller har jeg lest bruksanvisningen til fotografiapparatet mitt. Jeg kan neppe kalles en fotokunstner. Selv de beste bildene jeg har tatt har vært rein og skjær flaks. Jeg brukte kanskje en real dose tålmodighet på de bildene, jeg så meg ut motivet, fiklet litt med apparatet. Jeg beveget meg litt nærmere motivet, knelte kanskje litt. Og så: «Klikk!» Det var også alt. Men fotografiet i seg selv er et kunstverk! Fotografiet er et avgrenset område i tid spredt ut på et avgrenset område i rom. Det er så fantastisk at jeg rett og slett ikke fatter det.

I Det lyse rommet skriver Roland Barthes at fotografiet reproduserer noe som aldri mer kan gjentas eksistensielt. Fotografiet er det absolutte partikulære, det reelle, mener han. Det er så store ord at jeg må ta meg en time-out. Fotografier jeg har tatt, fotografier som betyr mye for meg av nettopp den grunn at øyeblikkene de avbilder ikke kan komme tilbake, farer gjennom hodet mitt. Jeg blir redd og lei meg for alt jeg har fotografert som nå ikke finnes mer, for fotografiet minner meg om nettopp det, at det ikke finnes mer. Men heldigvis har jeg fotografiet.

Det er jo helg, og da liker jeg å rusle en tur. Noen ganger husker jeg på å ta med fotografiapparatet mitt, sånn som i dag. Jeg gikk ikke så langt. Jeg fant noe, noe rett borti gata, som jeg har gått forbi hundretusen ganger, men som jeg ikke har sett før. Sånn er det med fotografiapparatet, hvis man har det med. Man ser på en annen måte. Man kan rett og slett se andre ting når man ser gjennom linsen. Jeg har tenkt litt på det med at et fotografi reproduserer noe som aldri mer kan gjentas eksistensielt – altså at det er et bilde av noe som aldri igjen kan skje på nøyaktig den måten. I dag ville jeg trekke dette skikkelig langt. Jeg ville se om jeg kunne fange noe i fotografiet som akkurat da så ut som noe annet og som straks etter at bildet var tatt ble forvandlet til noe tredje også videre. Altså så langt jeg kunne komme i dette «aldri mer kan gjentas eksistensielt». Jeg fanget dette:

Pelsen til Gråpus

Røyksopp

Påfugl

Nei. Alle bildetekstene du ser over er løgn og fanteri. Kanskje har du oppdaget det. Men i så fall må du ikke fortelle meg det, jeg liker å tro at jeg kan være lur og kanskje har lurt deg. For alt du ser over er vann. Alt du ser over er fotografert her:

Akerselva

Det er ikke jeg som fotograf som er kunstneren her. Det er vannet og lyset. Akerselva er en maler. Akerselva er en maler innen impresjonismen:

Elvebredd

Folk en kveld

Akerselva som abstrakt maler:

Tricolor i svarthvitt

Hvitt til høyre Nr. 1

Hvitt til høyre Nr. 2

Hvitt til høyre Nr. 3

Men selv Akerselva som kunstner klarer ikke styre unna klisjeer:

Kjærlighet

Disse fotografiene er, med unntak av beskjæring og rotering, ikke manipulert på noen som helst måte. Motivene var i kraftig bevegelse da fotografiene ble tatt, og de forestiller noe som, med unntak av «Elvebredd», ikke engang ligner materien de manifesterer seg i. Vannet og motivet det skaper er vesensforskjellige. Disse motivene viser noe som ifølge Barthes aldri kommer til å skje igjen. Det tror jeg på. Og jeg tør påstå at de forestiller noe som aldri har vært. Eller det liker jeg å tro. Hva tror du?