«I have a frieeeeeend…. He haz a caaaaar….» Det hjelper ikke hvor hjelpsom han er, den fulle lille mannen med én tann i munnen og fiskeøyne som stirrer i hver sin retning. Det eneste mennesket som snakker engelsk på den råtne campingplassen er en middelaldrende dame, som helt åpenbart egentlig er en mann. Hun er veldig søt og beskytter meg mot «de uskikkelige guttene». Men hun og jeg har sluppet opp for samtaleemner. Jeg må vekk. Så jeg spaserer fem kilometer med en 25 kilos sekk på ryggen, klatrer ombord en båt, inn på et tog, og der, syv timer senere, står en hvit kassebil og venter på meg. Jeg har reist fra en stor øy i Middelhavet til en småby ute på det italienske bondelandet. Certaldo, Toscanas lite kjente navle.

Opp gjennom en allé, inn på en gårdsplass. Så dette er klosteret jeg har lest om. Flere murbygninger fra et annet århundre ligger spredt på den store eiendommen. Det står krukker med planter utenfor en av de gamle tredørene, og på en sort tavle har noen skrevet: «Herb Garden. Please help yourself.»

La Fattoria Bassetto

Duigald, den muntre australieren som henter meg på togstasjonen, viser seg ikke bare å være sjåfør, men driver hele stedet. Etter at han har sjekket meg inn tar jeg en gammel steintrapp opp i andre etasje hvor rommet mitt ligger. Jeg legger merke til de slitte trinnene og forestiller meg benediktinermunkene som bodde her for litt over hundre år siden. Her satte de vin og pleide olivenlunder. Jeg kommer inn i et stort kjøkken, det er høyt under taket, en gedigen peis på kortveggen. En gang ble det antakelig stekt brød her.

Neste dag tar jeg meg en tur til supermarkedet, bruker en time i grønnsaks- og ostedisken, og lager mat på gassovnen i det gamle kjøkkenet. Mens spagettien koker går jeg ut og henter fersk basilikum. Gartneren på stedet, en gammel krok av en mann, har laget tomatsaus av de store tomatene han har dyrket. Jeg kjøper et glass for bare noen skarve mynter. Den smaker fantastisk. Duigald sier at gartneren visstnok har jobbet her siden tidenes morgen, han virker nærmest udødelig, og har i hvert fall ingen planer om å pensjonere seg. Han elsker rett og slett å være gartneren på eiendommen.

Jeg låner en sykkel og drar ut på en lang tur, helt til San Gimignano. Jeg har med masse vann, det er en øde og skyggefri landevei jeg følger helt alene. To franske jenter jeg treffer i klosteret begir seg ut på samme tur. En av dem får heteslag og blir forferdelig syk når de er halvveis hjemmefra. De blir nødt til å be om hjelp så snart de kommer til folk. Et nonnekloster. Nonnene sier det er et tegn fra Gud at jentene havarerte nettopp her, og tar dem med inn i kirken, som er sval og fin. Det er midt i en messe, og nonnene ber for den syke jenta. Etterpå skal en av nonnene til byen. De franske jentene får sitte på tilbake til Certaldo.

Tuscany seen from the tower of San Gimignano

Jeg har det store rommet med fire senger helt for meg selv. Det sitter en egen aura i de hvitkalkede murveggene, de nedslitte steinene i gulvet. Fortsatt står gamle gjenstander igjen etter munkene som pleide å bo her. Grove treknagger til å henge tunge klær på, store brødkurver, underlig redskap. Det er varmt, og vinduene står på vidt gap. Natten er nesten helt svart, bare månen og en og annen lykt kaster et gult lys over eiendommen. Og sikadene skjærer i kor der ute i trærne. Jeg er kommet hit av ganske enkle grunner. Jeg vil bare være alene i stille omgivelser. Dessuten sto det på nettsiden til stedet at de hadde hengekøyer i hagen.

Det er i en av de hengekøyene jeg ligger og dagdrømmer når Duigald kommer ruslende og spør om jeg vil være med til lunsj. Han tenkte han skulle stikke til Andrea, en kompis i gamlebyen som driver en vinbar. Vi kjører opp noen svingete veier, ut av bilstereoen runger Billy Braggs’ «Way Over Yonder in the Minor Key». Det er akkurat en sånn sang jeg trenger nå. Bekymringsfri. Enkel… Alto Certaldo ligger på en høyde med utsikt over det jeg forstår må være Drømmen om Toscana. Jeg blir stum, så vakkert er det.

The Tuscan Dream

Jeg har besøkt alle de større italenske byene nord for Roma, og er blassert av de utallige såkalte «gamlebyene». De er jo helt like hverandre, tror jeg. Men Certaldo skiller seg likevel ut. Den er bedre bevart, renere, fredeligere.

Alto Certaldo

Andrea har jobbet i vinbaren siden han var liten gutt, da moren hans drev stedet. Nå er det fullt og helt hans. Han selger utsøkte italienske delikatesser også, og serverer skikkelig hjemmelaget mat laget på lokale råvarer. Og vinen, vinen! Jeg smaker Brunello for første gang i mitt liv. Jeg lukker øynene og prøver å la alt gravere seg inn i hukommelsen min.

Andrea’s place

Den lune vinen som ruller over tunga. Duigalds fantastiske smil på den andre siden av bordet. Andrea som forteller at den italienske dikteren Boccaccio, «som er født i huset rett der borte», han peker, hjalp Dante med å skrive Divina Comedia. Det kan jeg godt forestille meg. Boccaccio fra Certaldo må ha visst ett og annet om himmelen. Og så kjenner jeg for første gang på lenge at jeg har fred i sjela.

Tuscany by night