«Jeg skal hjem», sier jeg. «Hjem» for meg er der familien min er. Denne helgen har jeg ikke bare tilbrakt mye tid med familien. Jeg har gått dypere ned i røttene og reist til Veholt*, gården pappas familie kommer fra. Selv har jeg aldri bodd der, men stedet har alltid vært viktig for meg og søsknene mine.

Karianne og jeg på fanget til tante Elly. Thomas ved siden av.

Pappa spør om ikke vi skal ta en tur i skauen og se etter rådyr. Jeg er ingen jeger, men jeg er veldig nysgjerrig på denne aktiviteten som genererer så mange historier. Å jakte er like elementært for mennesket som det å fortelle. De første fortellingene, hulemaleriene og helleristningene, handlet jo om jakt. Pappa setter på meg en walkie talkie, og mens jeg står og venter litt, går pappa med børsa og setter seg på post. Jeg skal gå en stor runde for å drive eventuelle dyr mot ham. Jeg ser ingen rådyr, og det blir ingen fangst til årets høydepunkt i Weholt-familien: rådyrmiddag på lillejuleaften. Og heller ingen god jakthistorie. Men så hviler det så mange andre historier mellom granleggene på Veholt at det er fint å være der likevel.

Jeg driver.

I minnet mitt var Veholt-skogen stor. Jeg mener å huske at vi gikk ganske langt, Karianne, Thomas og jeg, da vi var med pappa for å hugge årets juletre på Veholt. Klart det virket langt, snøen var så dyp at den gikk over kanten på sherox-støvlene våre. Men nå feilberegner jeg helt, det er ingen stor skog, ingen lang jaktmars. Pappa har visst også glemt å justere minnene om stedet. «Når jeg har kommet meg ut på jordet der, begynner du å gå. Følg veien nedover der,» sier han og peker. «Og så skjærer en sti inn fra venstre, som du kan følge videre. Men du må ikke gå over bekken. Da har du gått for langt.» Jeg gjør som han sier, men jeg får aldri øye på noen vei eller sti. Og brått befinner jeg meg ved bekken. Jeg studerer fisken, den står stille, padler bare forsiktig med finnene mot strømmen. Pappa kjenner skogen ut og inn, han har trasket rundt her siden han var guttunge. Og det er sånn han husker skogen; slik den så ut da han var guttunge. Han ser fortsatt veien som en gang gikk ned i dalen mot bekken, ennå krysser en sti denne veien for ham. Jeg aner kanskje bare, hvis jeg anstrenger meg, at trærne ikke står fullt like tett hele veien. Men stort sett er det bare gran gran gran. Den rå skoglufta legger seg kaldt på kinnene mine, jeg kjenner meg mer energisk enn jeg har vært på lenge, og får lyst til å lange ut over lyngen. Skogen er taus, men det er en inkluderende taushet. Jeg føler på sett og vis at jeg hører hjemme her.

Skogen på Veholt

Hele familiens mytologi springer ut herfra. Det fantes flere gode fortellere på gården. Bestefar drar stadig en og annen røverhistorie fra Veholt. På eiendommen står dessuten et av Norges største og eldste eiketrær. Veholteika er minst 700 år gammel, og åtte mann må gå sammen for å lage en menneskekjede rundt stammen. Nå er gården ubebodd. Det er rart å dra tilbake til dette referansepunktet i historien vår, som var så stort og livlig for mange, og se hvor smått og øde – og hvor lite episk – det er blitt. Ingen skrev ned fortellingene på Veholt. «Men det henger jo fortsatt gardiner i vinduene. Det står fortsatt pyntegjenstander i karmen,» sier jeg når vi kjører forbi hovedhuset. «Det er bare noe kunstige greier,» sier pappa. Et slående ordvalg. Selv den en gang så majestetiske eika hadde gått i oppløsning, hadde det ikke vært for metallbeslagene kommunen har festet i stammen.

Gården på Veholt, eika til høyre.

Alle som heter Weholt er i familie. To ganger har jeg mottatt epost fra ukjente amerikanere. «Holy cow! Are we related!? I thought you all had died out over there!» Amerikanerne lurte på om jeg kjente til en gård, det skulle visstnok stå ei stor eik der.

Jeg googler mitt eget navn, og det dukker opp en oversikt over alle som er gravlagt på en liten kirkegård i den amerikanske småbyen Harpster. Kirkegården ligger midt inne i granskauen. Kristin Weholt, leser jeg på listen. Jeg lurer på hvorfor navnesøsteren min reiste fra Veholt. Jeg lurer på hvordan livet hennes ble i Amerika. Jeg lurer på hvorfor hun aldri kom hjem igjen. Jeg leker med tanken på at jeg er spøkelset hennes, Kristin som ble igjen på Veholt. Jeg skulle gjerne visst hvem denne Kristin Weholt var, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å lete. Jeg får vel heller bare dikte opp en historie om henne.

*Vi skriver etternavnet vårt med W for å skille oss fra en Veholt-familie et annet sted i landet.