Søvnig søndag: Naboer

Jeg vokste opp i villa, og ante ikke hvor stille det er i en villa før jeg flyttet inn i et borettslag i Oslo i 1998. På stille dager som søndager blir man veldig klar over at man ikke er alene i borettslaget. Man kunne nesten tro det ellers, det er merkelig hvor lite man egentlig ser av naboene sine. I blokka på Sinsen bodde for eksempel et par på skrå over meg som jeg aldri så. Men jeg vet at de bodde der, og jeg tror det var et par, eller far og datter. Men antakelig et par, for om ikke jeg så dem, så fikk jeg i hvert fall et glimt av alle møblene som kom flyvende forbi balkongen min. I vilt raseri heiv de ut stoler og reoler og av og til ting av glass og du vet ikke hva fra balkongen i tredje. Og kjeftingen hørte jeg. Så det var krangling, og ikke rydding, som foregikk, og derfor var de antakelig et par.

Et halvt år senere flyttet jeg til et nytt borettslag. Jeg bodde i første etasje, og nederst i gangen bodde en stor, tettbygd mann med kjukt skjegg og ganske godmodige øyne som jeg så bare noen ganske få ganger på de seks årene jeg bodde der. Mannen sa aldri så mye som et ord til meg. Han bare nikket. Leiligheten hans vendte inn i bakgården, og vinduene hans var skjult bak et høyt plankegjerde. Det hendte stadig når jeg gikk forbi plankegjerdet at jeg hørte russisk radio. Mannen var vel russisk da. Stemmen på radioen var en mannsstemme, og den var streng og insisterende rapporterende. Jeg måtte tenke på KGB. Mannen hadde antakelig noe med KGB å gjøre. I hvert fall var det ikke noe underholdningsprogram han drev og moret seg med der inne. En gang fant jeg russeren i vaskerommet i kjelleren. Han satt på en krakk og stirret inn i vaskemaskinen, på tøyet som gikk rundt og rundt og rundt. Han holdt antakelig øye med ganske mye.

Over meg bodde en jente som aldri var på jobb. Hun spilte dansemusikk dagen lang, og ut fra trampingen i gulvet hennes å dømme, danset hun. Dagen lang. Av og til sto hun i døren til den franske balkongen sin, som vendte ut mot veien. Der sto hun og røykte, i bare undertøyet. Jeg så det aldri selv, men venninner som kom på besøk til meg spurte meg stadig om henne, hun som sto der og røykte i bare undertøyet. Hun hadde en katt, og denne katten kunne jeg noen ganger høre krafse på røranlegget på badet. Jeg vet ikke hvorfor den gjorde det, men jeg vet at hun av og til stengte katten inne på badet. Blant annet stengte hun den inne der hver gang hun hadde sex med noen. Det var en empatisk katt. Hver gang jenta begynte å jamre seg i en tiltagende orgasme, begynte katten å jamre inne fra badet også. Den trodde vel hun hadde det vondt. «Ah ah ah mjau mjau mjau! Ah mjau ah mjau ah mjau aaaahhhhmjaaaaaaaahhhuuuuu!» Det ble etter hvert umulig å skille jenta fra katten. Inntil en plutselig stillhet brøt av spetakkelt. Så: hissig tramping over gulvet, badedøren som ble revet opp, og så:
-NÅ HOLDER DU KJEFT!!!!!

Fra leiligheten vegg i vegg med vår så jeg aldri noen komme eller gå, jeg hørte bare en parakitt der inne en gang i blant. Ellers var det dønn stille. Men så en natt våknet jeg av pistolskudd. Jeg sa til samboeren min:

-Jeg hørte pistolskudd.

Han sa:

-Nei, det var ikke pistolskudd.

-Jo, det var to pistolskudd, sa jeg.

Han var i ørska, men han insisterte på at det ikke var pistolskudd.

-Det var sikkert bare en bil som punkterte.

Han hadde vært i militæret og skutt med pistol. Jeg stolte på ham. Fem minutter etter hørte jeg pistolskudd.

-Jeg hører pistolskudd!

Jeg sto opp og tittet forsiktig ut av vinduet fra bak gardinen. En rød bil kom kjørende mot blokka. Det satt en dame og en jente i forsetene. Ikke tale om at de kunne ha avfyrt noen skudd. Men jeg skrev ned bilnummeret deres, for de kunne se ut i de vinklene jeg ikke kunne se. Og jeg var overbevist om at pistolmannen måtte være like i nærheten. Så la jeg meg til å sove. En time etter våknet jeg av at det ringte noe helt infernalskt hissig på døren. Jeg tok på meg morgenkåpen, tittet ut kuøyet. Der sto tre politimenn. Det hørtes ut som om hele blokka ble endevendt. Jeg åpnet døren.

-Vi har fått en telefon om en skyteepisode her.

Politimennene så livredde ut. En hel hurv unge jyplingpolitimenn virret rundt i oppgangen.

-Ja, sa jeg.

-Ja? Har du hørt noe? Vi har ingen vitner!

-Ja, jeg hørte tre skudd. Først to kjappe, så fem minutter etterpå et enslig skudd. Det må ha vært et automatvåpen, for han kan umulig ha rukket å lade om mellom de to første skuddene. Og det er ikke noe hagle han driver og skyter med. Det var en litt sånn blikkboksaktig lyd, det er nødt til å være et lett håndvåpen.

Politimennene glante på meg som om det nettopp hadde grodd ut et tredje øye i pannen min.

-Jeg vet jeg skulle ha ringt. Men jeg kunne bare ikke tro det. Kjæresten min har erfaring med våpen, og han sa det ikke var skudd. Unnskyld altså!

Han som så ut til å være sjefen av de tre fikk omsider samlet seg.

-Men vet du hvor skuddene kom fra?

-Rett der ute.

Jeg pekte på vinduet vårt.

-Kan ikke ha vært langt unna. Rett rundt hjørnet der. Men jeg så ingen. Jeg så bare en rød bil med en jente og en dame i… Jeg tok bilnummeret, i tilfelle de så noe jeg ikke kunne se. Vil dere ha det?

Politimennene glodde storøyde på hverandre, før de vendte seg mot meg og sa i kor:

-JA!!!

Jeg gikk inn og hentet lappen min. Så begynte de å ringe.

-Hva slags bil var det?

-Den var rød, sa jeg og rødmet.

Morgenen etter leste jeg på tekst-tv at det som så ut til å være et skummelt skudd-drama i Oslo hadde vist seg å være en gammel, ensom mann som hadde skutt nødskudd opp i luften ut fra sin franske balkong. Nå skulle han flytte til datteren sin. «Saken ble løst på bakgrunn av et kvinnelig vitne.» Noen dager senere, da jeg var i ferd med å låse meg inn i blokka, så jeg noen folk som dreiv og pakket et flyttelass inn i en bil. På flyttelasset var et bur med en parakitt i.

Nå bor jeg i et borettslag hvor alle naboene mine er lykkelige, harmoniske mennesker. Ut fra lukten å dømme lager de søndagsmiddag med brun saus og stekt løk, og de har hyggelige selskaper som de henger opp nabovarsler om. Jeg har vindu ved siden av inngangsdøren, og vinduet mitt står alltid åpent. Jeg kan høre alt som skjer over intercall’en. Folk er så å si bestandig hyggelige mot hverandre. På søndager er det typisk at en gutt ringer på en av dørklokkene, og når en jente svarer «Hei?» over intercall’en, svarer gutten: «Hei, det er Andreas.» Da svarer jenta: «Jeg er naken!» Andreas svarer: «Kult!» Og så blir han buzzet inn av jenta. Jeg kjenner bare én person i blokka. Hun bor rett over gangen for meg og heter Linda. Linda er superjovial og snill. Hun er så superjovial og snill at hun setter normalt snille mennesker i et dårlig lys. Hver morgen når Linda har gått på jobb ligger avisen hennes i trappeoppgangen. På den har hun skrevet: «Vær så god! Her er dagens avis, hvis ikke du har lest den! Alt for gjenbruk!» Når jeg er bortreist, fjerner hun alle avisene som hoper seg opp utenfor døren min, sånn at ikke folk skal se at leiligheten min står tom. Dette gjør hun uten at jeg ber henne om det. Linda tror at hvis hun er snill mot verden, er verden snill mot henne. På postkassen hennes henger en lapp. «Kjære postmann. Litt reklame er greit, men hele postkassen full av reklame og ingen personlige brev???» Det er bare én ting jeg har fersket henne i som kan virke litt irregulært. En dag sto jeg bak henne i handlekøen, og da la hun minst femten kilo bananer på disken. Hun må helt hensynsløst ha tømt hele fruktdisken for bananer. Hva skulle vel hun med alle de bananene? Men jeg kan for så vidt forstå at Linda av og til blir sprø av denne gjerrige verdenen vi lever i. Der hvor hun hensynsfullt bare gir og gir, og verden hensynsløst bare tar og tar. Det jeg så var nok intet mindre enn Lindas bananhevn. Hun tok tilbake.

Til helga skal jeg hjem til Skien, besøke mamma og pappa i villaen. Jeg håper de holder seg hjemme. Det er så uutholdelig stille der.

Advertisements

3 thoughts on “Søvnig søndag: Naboer

  1. Flott blogg! Kjenner meg igjen i oppfattelsen av hvor stille villaer egentlig er. Blokker er en helt annen verden. Oppleves plutselig merkelig å være i Skien på besøk.

    • Jeg vet! Jeg er blitt en smule husredd, faktisk. I blokka jeg bor nå er det jo en kolossal akustikk fra de tilstøtene blokkene, og man har egentlig ikke så mange hemmeligheter. Men jeg synes det er fint å høre og faktisk føle liv rundt meg. Mennesker er fine i all sin menneskelighet. Jeg sitter ofte her i vinduskarmen min og blir helt sentimental over hvor ordinære de er som bare lever livene sine. Jeg vet jeg er latterlig, men jeg er bare så glad i dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s