Ravello: En trøst

Livlige stemmer i gaten under balkongen min. Månen oppe, stor og våken kaster den det milde lyset sitt i en elv over det svarte Middelhavet. Strømmen har vært borte noen timer. Den er tilbake nå, delvis. Kjøleskapet mitt startet nettopp opp igjen. Bordviften min er fortsatt uvirksom. Jeg har måneskinn, en enslig gatelykt og et mygglys. Akkurat lyst nok.

-Den har stått her i minst to år. Jeg har ventet på den rette anledningen til å åpne den. Det er en flaske Cristal. Har du hørt om Cristal-champagne?
Vi tar på oss scooter-hjelmene, og han rekker meg en bøtte med isbiter. To nydelige glass er pakket forsiktig inn i håndklær i sekken min. Jeg har hørt om Cristal. Aldri smakt den, men hørt om den – ja. Jeg smiler. Han er så god. Jeg er så heldig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt skikkelig takk.

Takk. Der er det igjen. Jeg har sagt «takk» mye i det siste. Jeg sa takk da han delte flasken med 1999 Cristal med meg på balkongen min. Jeg sa takk til barndomsvenninnen min Marthe, som var her på Amalfikysten i seks dager sammen med meg, og som gjorde så godt hun kunne for å muntre meg opp. Jeg sa takk da jeg passerte den nydelige katedralen i Ravello her om dagen, og hørte den umiskjennelige Bach strømme ut av de høye, gotiske vinduene. Jeg var på vei til et annet sted, men snudde, gikk inn i kirken, dekket skuldrene mine med et sjal og tente et lys for morfar.

Morfar døde i forrige uke. Jeg var her i Italia, jeg ville aldri ha rukket hjem, og mamma og pappa insisterte på at jeg skulle bli her og kose meg i ferien fram til begravelsen. Morfar ville ikke ha godtatt noe annet. Han fornyet sertifikatet sitt på mandag. På tirsdag fikk han et kraftig hjerteinfarkt. Onsdag natt døde han uten smerter. To dager senere ville han ha fylt 94 år. Den siste gangen jeg så ham var ti dager før han døde, i min brors bryllup. Det var en nydelig, liten begivenhet. Mormor og morfar var så glade for at de fikk det med seg.

Organisten løfter Bach til livsbejaende høyder. Jeg tenker på hvor nådeløst livet er, som ikke lar noen komme levende fra det. Og jeg tenker på hvor mirakuløst det er, hvor mye skjønnhet det viser oss, og hvor verdig slutten kan være. En gammel mann som vinker farvel fra sykesengen sin til hver og en av familiemedlemmene i rommet, fordi sykdommen har tatt fra ham talen. Og evnen til å skrive en siste hilsen. Men morfar var jo heller en mann som lyttet. Pennen hans var den merkelige, flate snekkerblyanten, og historiene hans er skåret inn i de vakre møblene han laget.

Morfar trodde på Gud, og nå er han i Himmelen. Jeg klarer ikke tro på Gud. Likevel opplever jeg Himmelen fra tid til annen. Jeg går gjennom hagen til Cimbrone-villaen, ytterst på klippen Ravello hviler på. I denne hagen, anlagt av Ernest William Beckett, en mann som var knust av konens dødsfall, kommer Himmelen nærmere. Beckett ville muntre seg selv opp ved å gjøre Cimbrone til «det fineste stedet i verden», en Himmel på jord. Og virkelig, Cimbrones utsikt over Middelhavet tar pusten fra meg. Den friske luften er parfymert av de utallige blomstene. Imponerende kunstverk står spredt blant romantiske stier og svalende grøntområder. Selv i den verste turistsesongen er det fredelig i denne hagen.

Entrance to the Cimbrone garden.

 

Peace

 

Air

Det sies at Helvete er gjentagelse. En god venn av meg spurte meg en gang hva slags matrett jeg ville valgt om jeg måtte spise det samme måltidet for all evighet. Svaret var enkelt: Pasta Pomodori. Det ligger et spektakulært hotell i Ravello, på motsatt side av Cimbrone, som heter Palazzo Sasso. Der, på balkongen deres, spiser jeg Pasta Pomodori og drikker et glass lokal hvitvin. Og Helvete kunne ikke vært lenger unna.

Pasta Pomodori at Palazzo Sasso.

Tilbake i Praiano, den lille fiskerlandsbyen jeg bor i, hører jeg klokkene i San Lucca-kirken. Siden det er søndag, er gaten under balkongen min full av kirkegjengere. Jeg skulle ønske jeg var en av dem. Og jeg skulle ønske jeg hørte hjemme i Praiano, byen med så mange omtenksomme mennesker. Luigi som ringer kelneren i restauranten hvor jeg sitter og gråter over middagen min, og bestiller en Limoncello-likør til meg. Ivan, som ankommer leiligheten min tre minutter etter min noe hysteriske telefon til ham om en maurinvasjon, han synes det er leit at jeg må dra hjem en uke før tiden. Piccoletto, som reserverer en solseng til meg hver dag, på første rekke ved sjøen, og som klyper meg i kinnene, stirrer meg inn i øynene og sier: «Nå må du ikke gråte mer!»

Jeg er både lei meg og redd disse dagene. Lei meg for at jeg aldri vil se morfar igjen, og for at jeg ikke fikk sagt hadet til ham. Og redd for at mannen på balkongen min og jeg er som boblene i champagnen vi delte; sårbare – og ikke som gullet jeg hadde i tankene da jeg stirret ned i det glitrende glasset; et edelmetall som motsetter seg all ytre påkjenning.

Likevel finner jeg mer trøst enn grunn til sorg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s