Den abstrakte autoriteten

Ja, det er hardt å være kvinne. Vi må se ut på en viss måte, drifte hjemmene våre med en viss stil, ha en viss karriere, et visst sosialt liv og være en viss type kjæreste. Den siste tiden har det vært diskutert høyt og lavt hva slags krav som stilles til oss, og hvordan vi skal klare å leve med disse kravene. En viktig diskusjon. Men hvem er det dypest sett vi argumenterer mot?

Når var det dette begynte? Når ble ”utbrent” stilt som diagnose første gang? Var sekstiåtterne utbrent før de fylte 35? Eller er det bare sekstiåtternes barn som blir det? Hva var det i generasjonsskiftet som dro med seg dobbel-, trippel- og for alt jeg vet fippel-byrden?

Var det alle valgmulighetene vi fikk?

Denne uken kjøpte jeg meg ny laptop. I ryddingen på den gamle maskinen min fant jeg en tekst jeg skrev våren 2002. Jeg var 24 år gammel. Et par uker tidligere hadde jeg sittet sammenkrøket på gulvet i et hjørne av kontoret mitt, hakket tenner i panikkangst og skreket til kolleger som bare ville hjelpe meg i min krakilske tilstand. Det gikk nesten halvannet år før jeg var tilbake for fullt i arbeidslivet. Teksten sendte jeg inn til en essaykonkurranse Manpower arrangerte på den tiden. Oppgaven lød: ”Skriv et essay om framtidens arbeidsliv.”

Befinner vi oss i framtiden nå – tolv år senere?

I essayet skriver jeg om hvordan jeg glupsk kastet meg over flere grunnfag på universitetet samtidig. Hvordan jeg fikk meg tøffe jobber i prestisjetunge firmaer ved siden av studiene. Hvordan jeg lesset på med tillitsverv og utenlandsopphold. Hvordan jeg higet etter å bli ferdig fortest mulig med mest mulig på CV’en, så arbeidslivet ville ha meg. Ung og velutdannet og full av erfaring. Der har du forresten selvmotsigelsen jeg ville til livs i essayet mitt.

Essayet heter ’Å velge en konjakk’. Tittelen spiller på en metafor for generasjonen min. Hva kommer etter dessert? spør jeg. Skåler vi takknemlig i konjakk etter festmåltidet av muligheter foreldrene våre, også kjent som dessertgenerasjonen, fikset for oss? Eller takker vi nei til konjakken? Og kryper heller bort på sofaen, der vi ligger urørlige og håper at kvalmen etter overspisingen gir seg snart?

Som 24-åring visste jeg alt om kroppsperfeksjonisme, men kravene til hjem og barneoppfølging og mann og cupcakes var ennå fjerne for meg. Hadde jeg i dag kunnet snakke til 24-åringen, hadde jeg kanskje måttet si: ”Jenta mi, i dette essayet beskriver du dessverre bare forretten. Det blir verre.” Jeg hadde kanskje føyet til: ”Men du kan velge å gjøre det annerledes. Leve livet ditt på din egen måte. Vise måtehold og omgi deg med bra folk. Da blir det gøyere underveis.”

Jeg har ikke barn, og eggene mine nærmer seg utløpsdato. Kanskje er det å bli mor en mulighet tiden tar fra meg. Kanskje er det like greit? Er det noe jeg som barn av dessertgenerasjonen har lært, så er det at jeg er særs dårlig til å vise måtehold i mylderet av muligheter. Noe vil helt sikkert få meg til å føle meg utilstrekkelig som mor, om ikke jeg velger bort noen av alle mulighetene jeg nyter godt av i dag.

Kanskje du har en monstersjef som maser, en mann som gir deg mageplastikk til jul, venner som håner ernæringstilbudet ditt og en mor som finner huset ditt for møkkete til å la være å kommentere det. Om så – be dem stikke av, eller stikk av selv. Jeg er nesten litt misunnelig på deg fordi du vet hvem som gjør livet ditt surt. Slik er det nemlig ikke for meg.

Hvis vi skal avsette abstrakte autoriteter som ”arbeidslivet”, ”samfunnet”, ”media”, ”kulturen” – hvor begynner vi da?

Det var ikke et retorisk spørsmål. Jeg vet ikke svaret. Jeg vet bare at slike abstraksjoner er utenfor min kontroll. Det eneste jeg kan kontrollere er hvordan jeg forholder meg til dem.

Hva er viktigst for meg? Å være en god mor, cellulitt-fri kjæreste, engasjert arbeidstaker eller hardcore cupcake-baker? Hva slags verdier representerer slike ambisjoner? Kan jeg stå for disse verdiene? Vil jeg hedre dessertgenerasjonens arbeid for mine muligheter ved å lære disse verdiene videre til niesene mine?

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s