Teknologien i vårt liv

Det er antakelig det faktum at jeg fikler med telefonen min og spillelista jeg er så lei av som gjør at jeg i det hele tatt får øye på adgangskortet som ligger der midt i gata. Jeg går bort og plukker det opp. Per Ove Lerke (han heter i hvert fall det i denne fortellingen) som er ansatt i en stor teknologibedrift har visst mistet dette kortet. Jeg tenker på denne teknologibedriften, hvor mye juicy tech-greier man kan stjele med kortet i Per Oves navn. Hvordan man kan sno seg inn i lokalene som en sleip slange mens Per Ove står og hviler på den ene foten, så den andre i et SCRUM-møte, og man kan lett bare gå og finne hev-senk-pulten hans i kontorlandskapet, det er jo så mye folk ut og inn i disse bedriftene, og der henger allværsjakka til Per Ove, med lommeboka og kredittkort i og det hele. Og man kan bare ta for seg enda mer i Per Oves navn og liv. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor sårbar teknologien gjør oss.

Jeg ser opp på boligblokka jeg står foran. Per Ove bor sikkert her. Jeg slår ham opp på 1881, og jommen. Jeg ringer telefonen hans. En slepen guttestemme svarer. Sønnen hans.
-Jeg har funnet adgangskortet til faren din. Jeg står uti gata med det hvis han vil ha det.
(Om alt annet her i verden bare går fortere og fortere, kan vi likevel alltid stole på tenåringsguttas monumentale sløvhet.)
-Ja… Men… Åssen vet du hvor vi bor?
-Jeg slo opp navnet til faren din på 1881.
-Å ja…. Jeg kan jo komme ned. … Eller… egentlig er det jo pappas kort, så det er jo han som burde gå ut. … Vent litt.
Han tar telefonen bort fra øret og roper.
-Pappa!…. PAPPA! …. Det er en dame uti gata som har adgangskortet ditt! …. DET ER EN DAME UTI GATA SOM HAR ADGANGSKORTET DITT!!!
Liten pause.
-Hallo, det er Per Ove?
Jeg forklarer saken igjen. Han virker litt fortumlet.
-Ja… Jeg får komme ned da. Jeg kommer nå med en gang.
Ikke lenge etter kommer han ut av blokka. Jeg gir ham kortet, han takker, og jeg sier hadebra og går resten av veien hjem.

Idet jeg kommer inn døra hjemme piper det i telefonen min.
«Per Ove har vippset deg 200kr.» Det følger med en melding.
-Finnerlønn💰
Først tenker jeg at det er for gæernt. Det er slett ikke nødvendig. Men det er jo uhøflig å bare vippse dem tilbake? Jeg bestemmer meg for å beholde dem, og sender ham en melding i retur hvor jeg takker. Ja, den teknologien, den teknologien!

Hevd

Jeg satt der og skreiv i dagboka mi. Hadde funnet meg en fin plass på benken ved vinduet, akkurat sånn jeg liker det. Kafébetjeningen hadde plassert en stor, blå krukke med noen knalloransje blomster i på benken ved siden av meg, og sammen med pennen min og silkebandet på dagboka utgjorde de et sånt tilfeldig, men vakkert stilleben som ga meg et blaff av total tilfredshet.

Det satt en mann i enden av benken. Mellom oss sto to tomme krakker. Det kom et par inn døra, med dama i teten. De ville sitte på de to krakkene, selv om det ble lovlig trangt. Dama var visst av den geskjeftige typen. Hun greip straks krukka med blomstene og plasserte den på en tripptrapp betjeningen bruker til å plukke ned kaffeposene høyest oppe på utstillingsveggen. Mannen i enden av benken skjønte hvor det bar, så han forduftet.

Den fine plassen min var også truet. Stillebenet var allerede ødelagt. Hva ble det neste? Skulle hun ha meg til å samle kroppen min litt mer over dagboka? Jeg visste at jeg breiet meg. Når jeg skriver for hand må jeg av en eller annen grunn sitte i en helt absurd vinkel som neppe er ergonomisk tilrådelig. Jeg hadde ikke lyst til å samle meg, men gjorde det likevel. Jeg ville be henne om å samle seg. Nå var hun opptatt med å finne aviser fra bunken kafeen har tilgjengelig for kundene sine. Hun så målrettet ut. VG var det hun lette etter, og nå klasket hun avisa i benken foran seg, som om hun ville feste den til plassen der hun skulle sitte. Den mer stillfarne mannen hennes ba om å få sportsdelen, du kan vel gi meg sporten først som sist. Og så gikk dama og kjøpte kaffe til dem. Svart kaffe til han, iskaffe til henne, med sugerør. Jeg fikk et bilde i hodet, av en skilpaddes blødende nesebor idet noen trekker ut et sugerør av neseboret med tang.

Dama leste ikke VG fra begynnelsen, men gikk straks til kryssordsidene. Hun begynte med Påkryssogtvers, men avbrøt snart for å gå og smelle igjen inngangsdøra. Folk som kom og gikk tok ikke med seg døra. Dama mobiliserte betjeningen, de måtte jo holde døra igjen, det er jo bare april. Så var det til med kryssordene igjen.

Er det lov å løse kryssordene i avisene som tross alt tilhører kafeen? Hvem har i så fall førsteretten? Dama som satt ved siden av meg, åpenbart. Eller hun hevdet denne retten. Akkurat som hun hevdet plassen til den fine blomsterkrukka. Nå ville hun at mannen skulle løse kryssord også, så hun reiv ut en side av avisa til ham. Hun reiv i kafeens avis. Mannen sa ikke stort, han bare tok fram en penn av jakkelomma og begynte på det øverste i hjørnet, til hennes indignasjon. Nei nå må du gi deg! Det er jo det enkleste! Hun slurpet på iskaffen sin. Leste noen notiser. Kommenterte dem til mannen, som var opptatt med kryssordet sitt og bare sa ja og ha.

Så kom hun over en sak om det foreslåtte tiggeforbudet. Det krøllet seg inni meg. Det dette hevdende mennesket sa. Jeg ville med ett hjem til eksamensarbeidet. Men før jeg rakk å pakke sammen, tok dama et siste magadrag av sugerøret i iskaffen sin. Det var ingen tvil – den var tom. Så da var det oppbrudd. Mannen fomlet med å kneppe jakka si fort nok. På vei ut døra la hun avisa med kryssordene tilbake i bunken med de andre avisene. Nølende, som om hun egentlig ikke hadde lyst. Men så var det gjort, og hun ga avisa to små klapp, før hun forsvant. Fra krakken min kunne jeg se at hun hadde skrevet navnet sitt på avisa, med et smilefjes bak. Jommen hadde hun skrevet navnet sitt på avisa. Trine 🙂.

Et spørsmål om prioriteringer

11181Er du, som jeg, overveldet av alle de fantastiske bøkene der ute, kan det være vanskelig å prioritere hvilke bøker du bør lese først. Bokhylla fortoner seg som en godteributikk, og det er ingen grenser for hva du tror du kan klare å sluke. Men så dukker det opp en bok som feier de andre av banen likevel, fordi den er viktigere. The Good Immigrant, med Nikesh Shukla som redaktør, er en sånn bok. Den må rett og slett prioriteres.

Jeg vil vite hvordan det er å måtte flykte til et land du ikke er ønsket i. Mer enn noen gang i vår tid tror jeg det er nødvendig å forstå flyktningers situasjon. Vi kan ikke slumre i den politiske apatien og late som om dette ikke angår oss. Vi møter daglig politiske utspill som er blottet for empati. Som nører opp under rasisme og fremmedfrykt, og avviser ansvaret vi har som medmennesker. Det kan vi ikke akseptere! Som medmennesker er det vårt ansvar å forsøke å forstå andre. Og det er vårt ansvar å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi kan hjelpe masse! Det må rett og slett prioriteres.

Omtalen av The Good Immigrant lyder slik:

How does it feel to be constantly regarded as a potential threat, strip-searched at every airport? Or be told that, as an actress, the part you’re most fitted to play is ‘wife of a terrorist’? How does it feel to have words from your native language misused, misappropriated and used aggressively towards you? How does it feel to hear a child of colour say in a classroom that stories can only be about white people? How does it feel to go ‘home’ to India when your home is really London? What is it like to feel you always have to be an ambassador for your race? How does it feel to always tick ‘Other’? Bringing together 21 exciting black, Asian and minority ethnic voices emerging in Britain today, The Good Immigrant explores why immigrants come to the UK, why they stay and what it means to be ‘other’ in a country that doesn’t seem to want you, doesn’t truly accept you – however many generations you’ve been here – but still needs you for its diversity monitoring forms. Inspired by discussion around why society appears to deem people of colour as bad immigrants – job stealers, benefit scroungers, undeserving refugees – until, by winning Olympic races or baking good cakes, or being conscientious doctors, they cross over and become good immigrants, editor Nikesh Shukla has compiled a collection of essays that are poignant, challenging, angry, humorous, heartbreaking, polemic, weary and – most importantly – real.

kyaq-iho_3059_flukt_cover_fullJeg har scrollet en del i norske forlags utgivelseslister, og funnet få bøker som gir stemme til flyktninger i Norge. Men det finnes i hvert fall én – Flukt, som kom ut i 2015. 22 journalister og 16 fotografer fra ulike norske medier har levert bidrag til denne boka. De har gjort arbeidet uten økonomisk vederlag, og overskuddet av boksalget går til utdanningsprogrammer i regi av Flyktninghjelpen. Denne boken havner også på nattbordet mitt.

Vet du om andre bøker av nyere dato hvor flyktninger i Norge slipper til med historiene sine? Da hører jeg gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Fellesskapet er en toveis ting – Jon Fosses Barnet


barnet8
Her om dagen så den kloke venninna mi og jeg Jon Fosses Barnet på Nationaltheatret. Agnes, Fredrik og en flaskepanter møtes i et busskur. Man forstår at de ikke er blant samfunnets mest privilegerte. De sliter seg gjennom en dialog full av velmentheter og goddagmannøkseskaft og gjentakelser (som er så typisk for poetiske Fosse), og som røper at de ikke har det så bra. Og så tar Agnes sats og sier noe slikt som:
– Nokon gonger reiste eg inn til byen utan fyr… berre så eg kunne spørre nokon om fyr.
Så ensom var hun. Men så finner hun og Fredrik hverandre, og da blir plutselig flaskepanteren, som til da hadde vært en del av det skrale fellesskapet, støtt ut og mistenkeliggjort. Hvorfor henger han hele tiden rundt dem? Hva er det han vil? Det samme skjer med den enslige mora til Agnes, som besøker paret. Enda hun til tross for trang økonomi kommer med gaver og mat til dem. Generøsiteten og nærværet hennes er plutselig så kleint for det lykkelige paret, som nå har klart å leie seg en leilighet. Det er et eller annet med fortiden. Og når paret opplever en krise og Agnes havner på sykehus, forsøker en sykepleier å holde Fredrik med selskap, men hun skammer seg over alle spørsmålene hun stiller. Må ikke spørre og grave så fælt, korrigerer sykepleieren seg selv, men da går også samtalen i stå. Flaskepanteren er forresten bare snill. Når paret står midt i krisa, gir han dem en tulipan. Det vil si, han blir nødt til å legge den utenfor døra deres på sykehuset, for de vil ikke si hvor de bor nå.

Venninna mi og jeg diskuterte viktigheten av å tilhøre et fellesskap, og hvordan fellesskapet smuldrer opp. Det finnes så mange ensomme mennesker. Hva kommer det av? Les videre

DETTE – kaller jeg en roman om kjærlighet!

Graham Greene – jeg hadde bare lest en novelle av ham tidligere, så vidt jeg kan huske. Fytti fillern, for en forfatter! The End of the Affair (Slutten på leken) må være den beste beskrivelsen av kjærlighet jeg noen gang har lest. Det vil si – jeg har hørt den på lydbok. Audible har en serie lydbøker innlest av Hollywood-skuespillere, og Greenes roman er lest av Colin Firth. Selvsagt har innlesningen mye å si for opplevelsen av romanen. Firth tar seg god tid, leser med stor innlevelse i passasjene som dveler ved hat, kjærlighet, sjalusi og gudstro. Jeg ble helt på gråten flere ganger, boken var så vakker, jeg ble opprørt, jeg-fortelleren var så ondskapsfull.

endaffairHva denne moderne klassikeren fra 1951 handler om? Vi skal tilbake til 1946, og det er gått halvannet år siden forfatteren Maurice Bendrix, forbitret og fortvilet, ble forlatt av elskerinnen Sarah Miles uten noen forklaring. Affæren begynte som en del av et research-prosjekt Bendrix bedrev i forbindelse med en roman han skrev – en roman om en embetsmann. Sarah er gift med embetsmannen Henry, som ironisk nok er ansatt i The Ministry of Home Security. Les videre

Arianna Huffington har skremt meg i seng

En gang i 2007 falt plutselig Arianna Huffington, grunnleggeren av og ansvarlig redaktør for The Huffington Post, bevisstløs om på kontoret sitt. På vei ned mot gulvet slo hun ansiktet i skrivepulten og brakk kjevebenet. En stund etter våknet hun i en blodpøl. Dette var på den tiden da hun ble regnet som en av verdens mest innflytelsesrike kvinner. Årsaken til fallet var rett og slett overanstrengelse og alvorlig søvnmangel over lang tid. Hun var utbrent.

thrive-book-cover-sFallet ble utgangspunktet for boken hennes fra 2014 – Thrive – The Third Metric to Redefining Success and Creating a Life of Well-Being, Wisdom, and Wonder. I boken tar hun et betimelig oppgjør med Vestens definisjon på suksess. Les videre