Da jeg bladde gjennom utgivelseslistene til de norske forlagene denne høsten, la jeg spesielt merke til Therese Bohmans Den andre kvinnen. Noe sa meg at den uanselige boken antakelig var en perle. Og ja! Den levde faktisk opp til de høye forventningene mine. Jeg-fortelleren i romanen, som forblir navnløs, er 24 år, har et friår fra litteraturstudiene og jobber i storkjøkkenet på et sykehus i Norrköping. Hun skjemmes over jobben som ikke matcher intellektet hennes, kjeder seg i selskap med den borgerlige venninnen sin Emelie, og drømmer om å innlede et forhold til den kjekke overlegen Carl Malmberg. Carl kunne vært faren hennes, så mye eldre er han. Dessuten er han gift. Men jeg-fortelleren ser utilgjengeligheten hans som en del av attraksjonen. Hun skal bli forfatter og må sanke livserfaringer som gir henne noe å skrive om. Under den uformelige, hvite kantinehabitten går hun med sexy undertøy hun håper han skal legge merke til. Og uten at jeg nå røper for mye, kan jeg jo avsløre at hun får det som hun vil, i hvert fall til å begynne med.

Denne leseren, som har rukket å bli en del eldre enn jeg-fortelleren, ser tilbake på den samme livshungeren, men også den samme manglende ydmykheten overfor mennesker og livet som jeg-fortelleren oppviser. Slik ung freidighet ender jo alltid (heldigvis) med knall og fall. Det blir for lavt under taket. Eller som Emelie sier: «Det er ikke mye som får passere.» Men Den andre kvinnen er ikke så forutsigbar at den ikke er spennende – langt derifra. Jeg kunne ikke legge den fra meg. For i tillegg til å komme med en hel del skarpe betraktninger om kjønn, klasse, ensomhet og forventninger til livet har Bohman laget et plott med flere uforutsette vendinger som setter hovedpersonen i det ene dilemmaet etter det andre. Romanen er både intellektuelt utfordrende og herlig underholdende.

Jeg har savnet en roman om akkurat denne generasjonen. Bohman er født i 1978, og tiden hun skildrer minner om min egen studietid. Jeg vil tro at miljøet og den sosiale klassen hovedpersonen tilhører har sterk resonans i min generasjon kvinner fra distriktsnorge. Norrköping fungerer som en egen karakter i romanen – en gammel industriby som nå er blitt en studentby, men hvor sporene av arbeidersamfunnet fortsatt er tydelige. Hovedpersonen står også med føttene i arbeiderklassen og hodet i akademia, uten den nedarvede kulturelle kapitalen som den øvre middelklassen (eller borgerskapet om du vil) så selvfølgelig manøvrerer rundt i.

Det fins en arbeiderklasse som lever ordnede liv med små midler, arbeider og gjør opp for seg, er hel og ren og veloppdragen, men underdanig i forhold til alt som oppfattes som autoriteter: leger, lærere, myndigheter, til og med servitører på restauranter de få gangene man er ute og spiser. Som aldri ville stille spørsmål ved en diagnose eller en karaktersetting eller en dårlig hovedrett, som ikke vil være til bry. De får ingen bøker skrevet om seg, kanskje fordi det er et udramatisk liv. Jeg burde skrive om dem, men det vil jeg jo ikke. Likevel savner jeg dem, både i kunsten og i den allmenne bevisstheten, og provoseres av at det ikke er mulig å si arbeiderklasse uten å framkalle en lett mine av vemmelse eller medlidenhet hos personer som forestiller seg misbruk og misære og tatoveringer rundt korsryggen. 

Denne posisjonen midt imellom viser seg i kvinneligheten hennes også. Selv om hun ikke vil det, kommer den vulgære kvinnen noen ganger til overflaten. Den som assosieres med arbeiderklassen snarere enn borgerskapet, og som har mer til felles med horen enn med madonnaen. I motsetning til feminist-venninnene hun skulle ha vært lojal mot og følt et fellesskap med, vil faktisk jeg-fortelleren gjøre seg attråverdig for mannen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tror at alt jeg gjør må godkjennes av andre kvinner. For hver beslutning jeg tar føles det som jeg kommer til å bli stilt overfor et kvinnetribunal, samtidig som jeg egentlig ikke er det minste interessert i godkjennelse fra andre kvinner.  

Det gjør vondt å lese om ensomheten hennes. De utakknemlige medstudinene fra borgerskapet, som ikke ser ut til å ha skjønt hva virkelig frihet innebærer, har hun tilsynelatende ingenting til felles med. Men hun er heller ikke Kjellermennesket fra Dostojevskijs roman, som hun setter så høyt. Og den intellektuelle friheten hun drømmer om har en pris i kroner og øre. Hvem skal betale den?

Den andre kvinnen er Therese Bohmans andre roman, og den ble nominert til både Sveriges Radios romanpris og Nordisk Råds Litteraturpris. Det er lett å forstå hvorfor. Den har en helt distinkt stemme, en uanstrengt litterær stil som vitner om en dyktig forfatter med sunn selvtillit. (Den norske oversettelsen hadde hatt godt av en kraftigere vask.) Dessuten kler stilen stoffet godt. Og om ikke jeg-fortelleren føler tilhørighet i et fellesskap, følte jeg som leser et sterkt fellesskap med den nære og troverdige personligheten Bohman har skapt. Vi trenger flere romaner om denne generasjonen kvinner i skjæringspunktet mellom arbeider- og middelklassen. Svært gjerne fra Therese Bohman.

***

Jeg vil gjerne takke Cappelen Damm som sendte meg et anmeldereksemplar av denne boken på min forespørsel.