Clarice Lispector: Stjernens time – første lesning

lispector-omslagStjernens time av Clarice Lispector er en sånn bok jeg er redd for å blogge om. Jeg er redd jeg ikke har «skjønt» denne romanen, eller redd jeg bare har skjønt litt. Men det nytter jo ikke å skygge unna alt man ikke umiddelbart klarer å begripe eller artikulere. Da blir det bare plattheter igjen. Så jeg velger å stole på at min personlige opplevelse av det vanskelig tilgjengelige er gyldig nok – i det minste for meg. Det er litt som å stå overfor et abstrakt maleri og kløne med begrepsapparatet (hvis man har et) for å beskrive hva maleriet virkelig dreier seg om. Kanskje man ikke klarer å reflektere empirisk og rasjonelt og kontekstualisert og utlede oppsiktsvekkende innsikter fra dette maleriet, men man kan vel reflektere over de følelsene som settes i sving? Ta det derfra? Sånn har jeg det med Stjernens time. Jeg har lest den, for første gang og veldig langsomt. Den satte i sving følelser. Jeg tar det derfra.

clarice-lispectorClarice Lispector (1920-1977) ble født i Ukraina. Som jøder opplevde familien hennes fryktelige ting, og de måtte snart flykte til Brasil, hvor Clarice vokste opp. Hun debuterte som 23-åring med romanen Nær livets ville hjerte, og boka fikk umiddelbart mye oppmerksomhet for sin originalitet. Siden har hun skrevet en rekke romaner, noveller og barnebøker, men det var først som 55-åring, to år før hun døde, at hun fikk seg en profesjonell agent. Og det er først i de seneste årene at hun er blitt kjent utenfor Brasil, til tross for at hun levde store deler av sitt voksne liv i Europa. I dag regnes hun som en av verdenslitteraturens viktigste forfattere, og blir nevnt i samme åndedrag som Virginia Woolf og James Joyce. Stjernens time, som mange mener er hennes hovedverk, kom ut på Bokvennen/Solum i fjor – oversatt fra portugisisk av Ida Munck. I år kom den norske utgaven av debutromanen hennes.

Stjernens time er en roman om en roman. Jeg-fortelleren, Rodrigo S. M., gir kraftig og gjentatte ganger, ofte pompøst, uttrykk for hvor vanskelig og slitsomt det er å skrive denne romanen om en helt ubetydelig fattigjente fra det nordlige Brasil. Han påstår at om ikke han skriver denne romanen, så må det være en annen mann, for «en kvinnelig forfatter kan komme til å sipe». Denne jenta han skriver om finnes det tusenvis av. Jeg som leser tenker at hun innledningsvis er så generisk at hun nesten ikke eksisterer. Det er mye ved denne romanen som får meg til å tolke den som et politisk og feministisk prosjekt.

«Å, så redd jeg er for å begynne og jeg vet ikke engang den unge kvinnens navn. Uten å nevne at historien fortviler meg fordi den er for enkel. Det jeg har satt meg fore å fortelle virker enkelt og tilgjengelig for alle.»

Ikke bare gjør Clarice Lispector til subjekt ei fattigjente fra nord (en befolkning) som neppe hadde vært gjenstand for episk undersøkelse tidligere. Jenta er navnløs helt til hun får seg sin første kjæreste. Det er til denne Adam (han heter ikke det, han heter Olímpico de Jesus Moreira Chaves) at hun forteller at hun heter Macabéa. Jo lenger ut i romanen vi kommer, dess tydeligere trer hun fram i teksten som subjekt. Selv om den fiktive forfatteren omtaler henne som enfoldig og blottet for evne til å reflektere over sin egen eksistens, blir jeg varm om hjertet over hvor mye hun insisterer på å eksistere gjennom de bittesmå begivenhetene i livet hennes som lar seg fortelle, som har utstrekning i tid. Hun har fått en hel del informasjon gjennom radioen – kultur og klokkeslett – som hun forteller om til den avvisende Olímpico. Han synes hun er enkel og ukultivert, men hun bare snakker ufortrødent videre med stemmen som beskrives som ubrukt til nå.

Samtidig er også forfatterens eksistens helt avhengig av denne jenta. Uten historien hennes finnes ikke forfatteren. Jeg hadde lyst til å skrive ned mange setninger i denne romanen. De sa mye godt om hvor fundamentalt språket er. Her er noen av dem:

«Å tenke er en handling. Å føle er et faktum. Sett de to sammen – det er jeg som skriver det jeg skriver. Gud er verden. Sannheten er alltid en indre og uforklarlig berøring.»

Kan dette være en fortolkningsnøkkel til romanen?

«Med denne historien vil jeg la meg bli berørt, og jeg vet godt at hver dag er en dag stjålet fra døden. Jeg er ikke en intellektuell, jeg skriver med kroppen.»

Er det gjennom kroppen – gjennom det å føle – at noe blir sant, virkelig? Ordet «kjensgjerning» dukker stadig opp i teksten, og jeg forstår det slik at disse kjensgjerningene alltid er knyttet til følelser.

«Men det er ved å skrive – at tingene får sine virkelige navn. Hver ting er et ord. Og når en ikke har det, finner en det opp. Denne Guden deres som bestemte at vi skulle finne opp.»

Det siste er en referanse til skapelsesberetningen i bibelen. Da Gud ba Adam om å navngi alle dyrene på den sjette dagen, ga han ham samtidig språket.

Lispector ga kun ett tv-intervju (du kan se det nedenfor), og det fant sted like etter at hun hadde fullført Stjernens time. Her forklarer hun at hun mellom to arbeider er død. At hun kommer til liv igjen først når hun er i gang med et nytt verk. «For now I’m dead. I’m speaking from my tomb.» I Stjernens time er det faktisk ganske vanskelig å skille forfatteren Clarice Lispector (som liksom blander seg inn i innledningen med et forord og en liste med 13 alternative titler på romanen) fra den fiktive forfatteren Rodrigo S.M. Kanskje er nettopp det poenget. Det er intet skille.

Det er et plott i denne romanen, om enn knøttlite, og jeg har ikke lyst til å røpe hva det går ut på. Men jeg kan love at det er tragikomisk, og jo mer av en stemme Macabéa får, jo mer lo jeg som leser. Jeg ble optimistisk, hun var forfriskende, livlig. For denne romanen er veldig rar og morsom. Den er kaotisk og intens, slik Lispector beskriver sin tidlige skriving (men dette er altså hennes siste verk). Det jeg sitter igjen med er mer anelsen av konturer enn klare forestillinger. Jeg må lese boka igjen, og det gjør jeg gjerne. Det er mange spennende tanker å finne i disse skarve 90 sidene. Les, du også, så kan vi diskutere!

Du kan lese biografen Benjamin Mosers essay om Clarice Lispector i The New Yorker her. Nedenfor er tv-intervjuet jeg nevnte. Jeg syntes det var til hjelp for å forstå litt mer av Stjernens time.

 

 

En framtidsroman for deg som ikke liker framtidsromaner (video)

Jeg har mange ganger både tenkt og uttalt at science fiction, dystopier og framtidsromaner ikke er noe for meg. Men det er jo bare tull og tøys, skjønner jeg, etter å ha hørt innlesningen av Michel Fabers siste roman, The Book of Strange New Things.

(Stillbildet YouTube valgte fra denne videoen er sjokkerende lite representativt for min opplevelse av boka!)En framtidsroman for deg som ikke liker framtidsromaner (vlog)

Fiksjon og virkelighet i Daniel Alarcóns At Night We Walk in Circles

– Så hva er det du leser?

Jeg lurer på hvor mange vennskap her i verden som har begynt med dette spørsmålet. Det var ikke første gang dette åpnet en lang samtale med en vilt fremmed for min del. Jeg satt i vinbaren til kjæresten min i Italia. Foran meg på bardisken lå Elena Ferrantes andre roman i Napoli-kvartetten, Historia om det nye namnet. Det viste seg at jenta på krakken ved siden av meg holdt på med treeren. Så var det gjort. Laura, som hun het, kom fra Los Angeles, og hadde lest Knausgård. Vi hadde gitt oss på nøyaktig samme sted i serien. Hun var akkurat ferdig med Rebecca Solnits Men explain things to me. En av de andre bøkene jeg hadde tatt med i kofferten. To kvelder satt vi i baren og snakket om bøker. Les videre

Ikke ny, men helt ren

Jeg sitter på bussen. En herja fyr strever seg inn med koffert og bag på slep, mumler for seg selv. Dumper ned på setet ved siden av meg forrest i bussen. Jeg vender meg mot vinduet, orker ikke forholde meg til alle de vanskelige livene. Men jeg ser speilbildet av ham i bussruta. Han stryker noen gjenstridige hår ned mot hodet, biter nervøst på de allerede nedbitte neglene sine. De klumpete hendene hans, fulle av arr, livet de må ha levd! Og jeg ser den lys beige catalinajakka hans, som ikke er ny, men helt ren likevel. Og bagen og kofferten som også har noe skikkelig over seg, selv om de kommer fra en annen tid. Han spør bussjåføren pent om å få gå av foran i bussen med all bagasjen, det er så mye folk i midtgangen. Han følger med på holdeplassene, trykker raskt på stopp-knappen idet vi forlater en stasjon, tydelig ivrig etter å komme av på rett sted. Han går av på samme holdeplass som meg. Jeg håper han får det bra der.

Bøker lest i 2016

Denne listen løper fra 1. juli 2016. Jeg har ikke helt oversikt over alt jeg leste før den tid (men det var en del romaner, mest oversatt krim og underholdning i min daværende jobb som bokklubbredaktør). Jeg har en ambisjon om å lese én bok i uka for resten av 2016. Det er ikke spesielt mye, men da regner jeg ikke med all faglitteraturen jeg nå leser i forbindelse med ny jobb i ny bransje.

Elena Ferrante: Historia om det nye namnet
Bill Clegg: Vi som hadde en familie
Daniel Alarcón: At Night We Walk in Circles
Michel Faber: The Book of Strange New Things (Audible)
Max Porter: Grief Is the Thing With Feathers
Lena Andersson: Rettsstridig forføyning
Clarice Lispector: Stjernens time
Margaret Atwood: The Penelopiad (Audible)
Frederik Svindland: Pelargonia

De nye naboene

Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.

Purple Rain

Mamma hadde kjøpt spraydeodoranter til meg og søstra mi. Det var litt flaut, men mest kult. Som om vi omsider hadde fått tillatelse til et eller annet, jeg var ikke helt sikker på hva. Min var lilla med to eksotiske fugler på. Den het Love Birds, og jeg hadde gitt meg selv en generøs dusj av den. Hele kvelden gikk jeg og ventet på at DJ-en skulle slå av alt unntatt discokula og de lilla lysstoffrørene som fikk alt det hvite til å glore i mørket. Så skulle de tjukke gitartonene ljome gjennom discoteket (som egentlig var bomberommet på skolen). I NEVER MEANT TO CAUSE YOU ANY SORROW! Og så – var det stilledans!

(Denne teksten ble skrevet i anledning artisten Princes bortgang.)