Therese Bohmans Den andre kvinnen – endelig en roman om dette!

Da jeg bladde gjennom utgivelseslistene til de norske forlagene denne høsten, la jeg spesielt merke til Therese Bohmans Den andre kvinnen. Noe sa meg at den uanselige boken antakelig var en perle. Og ja! Den levde faktisk opp til de høye forventningene mine. Jeg-fortelleren i romanen, som forblir navnløs, er 24 år, har et friår fra litteraturstudiene og jobber i storkjøkkenet på et sykehus i Norrköping. Hun skjemmes over jobben som ikke matcher intellektet hennes, kjeder seg i selskap med den borgerlige venninnen sin Emelie, og drømmer om å innlede et forhold til den kjekke overlegen Carl Malmberg. Carl kunne vært faren hennes, så mye eldre er han. Dessuten er han gift. Men jeg-fortelleren ser utilgjengeligheten hans som en del av attraksjonen. Hun skal bli forfatter og må sanke livserfaringer som gir henne noe å skrive om. Under den uformelige, hvite kantinehabitten går hun med sexy undertøy hun håper han skal legge merke til. Og uten at jeg nå røper for mye, kan jeg jo avsløre at hun får det som hun vil, i hvert fall til å begynne med.

Denne leseren, som har rukket å bli en del eldre enn jeg-fortelleren, ser tilbake på den samme livshungeren, men også den samme manglende ydmykheten overfor mennesker og livet som jeg-fortelleren oppviser. Slik ung freidighet ender jo alltid (heldigvis) med knall og fall. Det blir for lavt under taket. Eller som Emelie sier: «Det er ikke mye som får passere.» Men Den andre kvinnen er ikke så forutsigbar at den ikke er spennende – langt derifra. Jeg kunne ikke legge den fra meg. For i tillegg til å komme med en hel del skarpe betraktninger om kjønn, klasse, ensomhet og forventninger til livet har Bohman laget et plott med flere uforutsette vendinger som setter hovedpersonen i det ene dilemmaet etter det andre. Romanen er både intellektuelt utfordrende og herlig underholdende.

Jeg har savnet en roman om akkurat denne generasjonen. Bohman er født i 1978, og tiden hun skildrer minner om min egen studietid. Jeg vil tro at miljøet og den sosiale klassen hovedpersonen tilhører har sterk resonans i min generasjon kvinner fra distriktsnorge. Norrköping fungerer som en egen karakter i romanen – en gammel industriby som nå er blitt en studentby, men hvor sporene av arbeidersamfunnet fortsatt er tydelige. Hovedpersonen står også med føttene i arbeiderklassen og hodet i akademia, uten den nedarvede kulturelle kapitalen som den øvre middelklassen (eller borgerskapet om du vil) så selvfølgelig manøvrerer rundt i.

Det fins en arbeiderklasse som lever ordnede liv med små midler, arbeider og gjør opp for seg, er hel og ren og veloppdragen, men underdanig i forhold til alt som oppfattes som autoriteter: leger, lærere, myndigheter, til og med servitører på restauranter de få gangene man er ute og spiser. Som aldri ville stille spørsmål ved en diagnose eller en karaktersetting eller en dårlig hovedrett, som ikke vil være til bry. De får ingen bøker skrevet om seg, kanskje fordi det er et udramatisk liv. Jeg burde skrive om dem, men det vil jeg jo ikke. Likevel savner jeg dem, både i kunsten og i den allmenne bevisstheten, og provoseres av at det ikke er mulig å si arbeiderklasse uten å framkalle en lett mine av vemmelse eller medlidenhet hos personer som forestiller seg misbruk og misære og tatoveringer rundt korsryggen. 

Denne posisjonen midt imellom viser seg i kvinneligheten hennes også. Selv om hun ikke vil det, kommer den vulgære kvinnen noen ganger til overflaten. Den som assosieres med arbeiderklassen snarere enn borgerskapet, og som har mer til felles med horen enn med madonnaen. I motsetning til feminist-venninnene hun skulle ha vært lojal mot og følt et fellesskap med, vil faktisk jeg-fortelleren gjøre seg attråverdig for mannen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tror at alt jeg gjør må godkjennes av andre kvinner. For hver beslutning jeg tar føles det som jeg kommer til å bli stilt overfor et kvinnetribunal, samtidig som jeg egentlig ikke er det minste interessert i godkjennelse fra andre kvinner.  

Det gjør vondt å lese om ensomheten hennes. De utakknemlige medstudinene fra borgerskapet, som ikke ser ut til å ha skjønt hva virkelig frihet innebærer, har hun tilsynelatende ingenting til felles med. Men hun er heller ikke Kjellermennesket fra Dostojevskijs roman, som hun setter så høyt. Og den intellektuelle friheten hun drømmer om har en pris i kroner og øre. Hvem skal betale den?

© fotograf Sara Mac Key

Den andre kvinnen er Therese Bohmans andre roman, og den ble nominert til både Sveriges Radios romanpris og Nordisk Råds Litteraturpris. Det er lett å forstå hvorfor. Den har en helt distinkt stemme, en uanstrengt litterær stil som vitner om en dyktig forfatter med sunn selvtillit. (Den norske oversettelsen hadde hatt godt av en kraftigere vask.) Dessuten kler stilen stoffet godt. Og om ikke jeg-fortelleren føler tilhørighet i et fellesskap, følte jeg som leser et sterkt fellesskap med den nære og troverdige personligheten Bohman har skapt. Vi trenger flere romaner om denne generasjonen kvinner i skjæringspunktet mellom arbeider- og middelklassen. Svært gjerne fra Therese Bohman.

***

Jeg vil gjerne takke Cappelen Damm som sendte meg et anmeldereksemplar av denne boken på min forespørsel.

Reklamer

Historien om et hundebitt

De siste 700 meterne av den faste løpeturen min i Praiano består utelukkende av trapper, og jeg har straks nådd toppen da jeg møter en mann med en beagletispe i bånd. Hun borer snuten sin ned i en stein, dypt konsentrert, og jeg stopper ikke for å klappe henne. Ordet løpetid flagrer gjennom hodet mitt, jeg vet ikke hvorfor, men det har mer å gjøre med tispens adferd enn med min egen løping. Jeg er merkelig lett i stegene til å ha fullført nesten hele turen. Praiano er en liten landsby i fjellsiden av Amalfikysten, og her går veiene enten rett ned eller rett opp, sjeldent bortover. Treningsappen min har nettopp informert meg om at jeg er i ferd med å sette rekord på runden jeg løper annenhver dag. Jeg tilskriver lettheten det faktum at jeg akkurat har tilbrakt tre uvanlig produktive timer med romanen jeg skriver på. Jeg tror rett og slett at dette kan bli en bok. Fysikken min er nemlig ikke noe å skryte av. Jeg glemte å ta astmasprayen min før jeg løp ut, og røyken fra de mange skogbrannene her på kysten ligger tung over landsbyen. Det svir i brystet, så merkbar er den. I går blåste det opp med kuling i kastene, og helikoptre og fly som er innkalt til å slukke brannene flyr opp og ned fjellsiden som selveste Sisyfos.  Les videre

Teknologien i vårt liv

Det er antakelig det faktum at jeg fikler med telefonen min og spillelista jeg er så lei av som gjør at jeg i det hele tatt får øye på adgangskortet som ligger der midt i gata. Jeg går bort og plukker det opp. Per Ove Lerke (han heter i hvert fall det i denne fortellingen) som er ansatt i en stor teknologibedrift har visst mistet dette kortet. Jeg tenker på denne teknologibedriften, hvor mye juicy tech-greier man kan stjele med kortet i Per Oves navn. Hvordan man kan sno seg inn i lokalene som en sleip slange mens Per Ove står og hviler på den ene foten, så den andre i et SCRUM-møte, og man kan lett bare gå og finne hev-senk-pulten hans i kontorlandskapet, det er jo så mye folk ut og inn i disse bedriftene, og der henger allværsjakka til Per Ove, med lommeboka og kredittkort i og det hele. Og man kan bare ta for seg enda mer i Per Oves navn og liv. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor sårbar teknologien gjør oss.

Jeg ser opp på boligblokka jeg står foran. Per Ove bor sikkert her. Jeg slår ham opp på 1881, og jommen. Jeg ringer telefonen hans. En slepen guttestemme svarer. Sønnen hans.
-Jeg har funnet adgangskortet til faren din. Jeg står uti gata med det hvis han vil ha det.
(Om alt annet her i verden bare går fortere og fortere, kan vi likevel alltid stole på tenåringsguttas monumentale sløvhet.)
-Ja… Men… Åssen vet du hvor vi bor?
-Jeg slo opp navnet til faren din på 1881.
-Å ja…. Jeg kan jo komme ned. … Eller… egentlig er det jo pappas kort, så det er jo han som burde gå ut. … Vent litt.
Han tar telefonen bort fra øret.
-Pappa!…. PAPPA! …. Det er en dame uti gata som har adgangskortet ditt! …. DET ER EN DAME UTI GATA SOM HAR ADGANGSKORTET DITT!!!
Liten pause.
-Hallo, det er Per Ove?
Jeg forklarer saken igjen. Han virker litt fortumlet.
-Ja… Jeg får komme ned da. Jeg kommer nå med en gang.
Ikke lenge etter kommer han ut av blokka. Jeg gir ham kortet, han takker, og jeg sier hadebra og går resten av veien hjem.

Idet jeg kommer inn døra hjemme piper det i telefonen min.
«Per Ove har vippset deg 200kr.» Det følger med en melding.
-Finnerlønn💰
Først tenker jeg at det er for gæernt. Det er slett ikke nødvendig. Men det er jo uhøflig å bare vippse dem tilbake? Jeg bestemmer meg for å beholde dem, og sender ham en melding i retur hvor jeg takker. Ja, den teknologien, den teknologien!

Hevd

Jeg satt der og skreiv i dagboka mi. Hadde funnet meg en fin plass på benken ved vinduet, akkurat sånn jeg liker det. Kafébetjeningen hadde plassert en stor, blå krukke med noen knalloransje blomster i på benken ved siden av meg, og sammen med pennen min og silkebandet på dagboka utgjorde de et sånt tilfeldig, men vakkert stilleben som ga meg et blaff av total tilfredshet.

Det satt en mann i enden av benken. Mellom oss sto to tomme krakker. Det kom et par inn døra, med dama i teten. De ville sitte på de to krakkene, selv om det ble lovlig trangt. Dama var visst av den geskjeftige typen. Hun greip straks krukka med blomstene og plasserte den på en tripptrapp betjeningen bruker til å plukke ned kaffeposene høyest oppe på utstillingsveggen. Mannen i enden av benken skjønte hvor det bar, så han forduftet.

Den fine plassen min var også truet. Stillebenet var allerede ødelagt. Hva ble det neste? Skulle hun ha meg til å samle kroppen min litt mer over dagboka? Jeg visste at jeg breiet meg. Når jeg skriver for hand må jeg av en eller annen grunn sitte i en helt absurd vinkel som neppe er ergonomisk tilrådelig. Jeg hadde ikke lyst til å samle meg, men gjorde det likevel. Jeg ville be henne om å samle seg. Nå var hun opptatt med å finne aviser fra bunken kafeen har tilgjengelig for kundene sine. Hun så målrettet ut. VG var det hun lette etter, og nå klasket hun avisa i benken foran seg, som om hun ville feste den til plassen der hun skulle sitte. Den mer stillfarne mannen hennes ba om å få sportsdelen, du kan vel gi meg sporten først som sist. Og så gikk dama og kjøpte kaffe til dem. Svart kaffe til han, iskaffe til henne, med sugerør. Jeg fikk et bilde i hodet, av en skilpaddes blødende nesebor idet noen trekker ut et sugerør av neseboret med tang.

Dama leste ikke VG fra begynnelsen, men gikk straks til kryssordsidene. Hun begynte med Påkryssogtvers, men avbrøt snart for å gå og smelle igjen inngangsdøra. Folk som kom og gikk tok ikke med seg døra. Dama mobiliserte betjeningen, de måtte jo holde døra igjen, det er jo bare april. Så var det til med kryssordene igjen.

Er det lov å løse kryssordene i avisene som tross alt tilhører kafeen? Hvem har i så fall førsteretten? Dama som satt ved siden av meg, åpenbart. Eller hun hevdet denne retten. Akkurat som hun hevdet plassen til den fine blomsterkrukka. Nå ville hun at mannen skulle løse kryssord også, så hun reiv ut en side av avisa til ham. Hun reiv i kafeens avis. Mannen sa ikke stort, han bare tok fram en penn av jakkelomma og begynte på det øverste i hjørnet, til hennes indignasjon. Nei nå må du gi deg! Det er jo det enkleste! Hun slurpet på iskaffen sin. Leste noen notiser. Kommenterte dem til mannen, som var opptatt med kryssordet sitt og bare sa ja og ha.

Så kom hun over en sak om det foreslåtte tiggeforbudet. Det krøllet seg inni meg. Det dette hevdende mennesket sa. Jeg ville med ett hjem til eksamensarbeidet. Men før jeg rakk å pakke sammen, tok dama et siste magadrag av sugerøret i iskaffen sin. Det var ingen tvil – den var tom. Så da var det oppbrudd. Mannen fomlet med å kneppe jakka si fort nok. På vei ut døra la hun avisa med kryssordene tilbake i bunken med de andre avisene. Nølende, som om hun egentlig ikke hadde lyst. Men så var det gjort, og hun ga avisa to små klapp, før hun forsvant. Fra krakken min kunne jeg se at hun hadde skrevet navnet sitt på avisa, med et smilefjes bak. Jommen hadde hun skrevet navnet sitt på avisa. Trine 🙂.