Teknologien i vårt liv

Det er antakelig det faktum at jeg fikler med telefonen min og spillelista jeg er så lei av som gjør at jeg i det hele tatt får øye på adgangskortet som ligger der midt i gata. Jeg går bort og plukker det opp. Per Ove Lerke (han heter i hvert fall det i denne fortellingen) som er ansatt i en stor teknologibedrift har visst mistet dette kortet. Jeg tenker på denne teknologibedriften, hvor mye juicy tech-greier man kan stjele med kortet i Per Oves navn. Hvordan man kan sno seg inn i lokalene som en sleip slange mens Per Ove står og hviler på den ene foten, så den andre i et SCRUM-møte, og man kan lett bare gå og finne hev-senk-pulten hans i kontorlandskapet, det er jo så mye folk ut og inn i disse bedriftene, og der henger allværsjakka til Per Ove, med lommeboka og kredittkort i og det hele. Og man kan bare ta for seg enda mer i Per Oves navn og liv. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor sårbar teknologien gjør oss.

Jeg ser opp på boligblokka jeg står foran. Per Ove bor sikkert her. Jeg slår ham opp på 1881, og jommen. Jeg ringer telefonen hans. En slepen guttestemme svarer. Sønnen hans.
-Jeg har funnet adgangskortet til faren din. Jeg står uti gata med det hvis han vil ha det.
(Om alt annet her i verden bare går fortere og fortere, kan vi likevel alltid stole på tenåringsguttas monumentale sløvhet.)
-Ja… Men… Åssen vet du hvor vi bor?
-Jeg slo opp navnet til faren din på 1881.
-Å ja…. Jeg kan jo komme ned. … Eller… egentlig er det jo pappas kort, så det er jo han som burde gå ut. … Vent litt.
Han tar telefonen bort fra øret.
-Pappa!…. PAPPA! …. Det er en dame uti gata som har adgangskortet ditt! …. DET ER EN DAME UTI GATA SOM HAR ADGANGSKORTET DITT!!!
Liten pause.
-Hallo, det er Per Ove?
Jeg forklarer saken igjen. Han virker litt fortumlet.
-Ja… Jeg får komme ned da. Jeg kommer nå med en gang.
Ikke lenge etter kommer han ut av blokka. Jeg gir ham kortet, han takker, og jeg sier hadebra og går resten av veien hjem.

Idet jeg kommer inn døra hjemme piper det i telefonen min.
«Per Ove har vippset deg 200kr.» Det følger med en melding.
-Finnerlønn💰
Først tenker jeg at det er for gæernt. Det er slett ikke nødvendig. Men det er jo uhøflig å bare vippse dem tilbake? Jeg bestemmer meg for å beholde dem, og sender ham en melding i retur hvor jeg takker. Ja, den teknologien, den teknologien!

Advertisements

Før i tiden

Bankfunksjonæren: «Jeg kan ikke hjelpe deg med dette. Jeg har ikke lov lenger. Du må be NAV om kontantkort.»
Den forsiktige mannen med visakortet i hånden: «Pin-kode… Pin…»
Bankfunksjonæren: «Men jeg har ikke lov til å hjelpe deg med uttak lenger. Du må få deg kontantkort… Kontantkort!»

Jeg skulle ønske det ikke var så komplisert for ham. Det ser ut til at livet er vanskelig nok, om ikke han skal slite med dette også. Så blir det min tur.
Jeg: «Jeg skulle gjerne ha satt inn disse euroene på kontoen min.»
Bankfunksjonæren: «Det får du ikke gjort her.»
Jeg: ….??
Bankfunksjonæren: «Vi har ingen kontanter her. Vi har ikke kasse lenger.»
Jeg: «Men dette er jo en bank.»
Bankfunksjonæren: «Ja. Men vi har sluttet med kontanter. Du må gå ned til vekslingskontoret i enden av Karl Johan. Jeg husker ikke hva det heter. Og så må du veksle inn euroene i norske kroner, som du så kan sette inn på visakortet ditt i en av automatene våre.» 

I mitt ikke helt stille sinn tenker jeg: Dette er jo helt tullete! Hva skjer med samfunnet? Som er så komplisert at folk ikke engang klarer å heve trygden sin? En bank som ikke driver med penger? Men jeg sier det ikke høyt. Det er jo ikke damen i den stilige drakten og de sylskarpe skoene sin skyld. For alt jeg vet synes hun det er pyton å stå vakt ved kølapp-maskinen, som til tross for et tilsynelatende forklarende display må betjenes av en bankfunksjonær. Slik at folk trekker riktig kølapp. Jeg mistenker at hun likte jobben bedre før, da hun satt i kassen og kunne hjelpe folk med det de kom for. Jeg forlater banken med uforrettet sak, og føler meg veldig, veldig gammel.

Det blir et helvete

Jeg har fått ny telefon. Og nytt modem. Logg inn her. Og her. Og her. Du har glemt passordet. Du har glemt brukernavnet. Du har brukt opp forsøkene dine. Sjekk mailen din, klikk på lenken, tast inn sikkerhetskoden. Finn opp et nytt passord du kan glemme til neste gang. Hvis du sletter disse dataene, vil de være tapt for evig og alltid! Helvetes oppdateringshelvete!!! Hva er det egentlig jeg har lagret, og hvor finner jeg det siden? I skya? Virker skya? Jeg synes det skyer over! Helvetes kabelhelvete!!! En eller annen dag tar kablene over verden. Meter på meter, mil på mil, de bare tyter ut av husene våre som slanger. Vi ser det ikke komme, vi vet ikke engang hva mesteparten av disse kablene er til, men vi kan jo ikke kaste dem! Noe må de jo være til! Før det er for sent. De bare ligger i en krok eller bak et skap eller i en Apple-eske, fortsatt i plasten, med stripsen på, og så bare tar de over. Kablene hadde denne planen hele tiden, ubrukelige kabler. De tar over verden. Det blir et helvete!

Mitt skrevne liv

Hver dag skriver jeg. I går var det fredag. Da skrev jeg tjueseks eposter, som er færre enn jeg vanligvis rekker på en arbeidsdag, for jeg var bare på kontoret i fem timer. Jeg skrev syv tekstmeldinger på iPhonen min og fem Facebook-kommentarer, inkludert en statusoppdatering. Noen ganger noterer jeg ting i møter. Det hender jeg blogger. Jeg skribler av og til plutselige tanker ned i skriveboka jeg alltid har i veska. Og selv om jeg liker å skrive og har perioder hvor jeg antakelig skriver mer enn de fleste, anser jeg ikke hverdagslivet mitt for å være mer skrevet enn et gjennomsnittlig liv. Jeg tror gjennomsnittsmennesket skriver mye, og mer nå enn før. Her er noen observasjoner jeg har gjort:

  • Mer og mer av livet mitt blir kanalisert inn i iPhonen min, og likevel snakker jeg sjeldnere og sjeldnere med folk på telefonen.
  • Da telefonbruk var så dyrt og sjeldent at jeg måtte be foreldrene mine om lov til å låne vidunderet, kunne jeg telefonnumrene til familiemedlemmer og venner – selv uvenner! – utenat. I dag er telefonen et av mine vitale organer, og jeg kan ikke engang nummeret til mamma.
  • Jeg forholder meg aktivt til et overraskende stort antall mennesker hver uke, og likevel kan en hel uke passere uten at jeg har ytret så mye som et ord, for ikke å nevne forlatt leiligheten.
  • Selv om mer og mer av livet mitt skjer i skrift og dermed lesning – to tause aktiviteter – synes jeg at livet mitt fylles med stadig mer støy, og jeg har utviklet en aversjon mot tv, radio og noen ganger andre mennesker.
  • Jeg har alltid hatt et behov for å skrive, og skrev dagbok fra jeg var tolv til tjueto. Så fikk jeg meg mobiltelefon, epost ble en del av hverdagen min, og jeg har ikke skrevet en eneste dagbokpassasje siden.
  • Større og større deler av livet mitt utfolder seg på internett, og et skummelt stort antall mennesker kan lese om det. Det føles som om jeg er i stand til å ivareta flere vennskap nå enn noen gang før, og likevel gjør det skummelt store antallet vennskap at jeg lever dette skrevne livet mitt så generelt at det kunne vært levd av hvem som helst.

Nå skal jeg innrømme at jeg nok har en sterkere interesse for det skrevne ord enn folk flest. Og fordi den ensomme ulven jeg innerst inne er ganske ofte får noen sosiale raptuser, har jeg kanskje større sans for disse såkalte sosiale, skrevne miljøene enn mange andre. Jeg er i tillegg single og bor alene. Men likevel mistenker jeg at min opplevelse av at mer og mer av livet mitt blir skrevet ned i stedet for fortalt – Gud forby levd! – er langt fra unik.

Mye oppmerksomhet er viet det faktum at den muntlige fortellertradisjonen er gått tapt i det moderne samfunnet med dets skrevne ord. Denne fortellertradisjonen refererer som oftest til organiserte, sosiale begivenheter hvor man viderefortalte en kulturs historie og myter. Disse kulturenes kollektive identitet og minne var avhengig av de muntlige historiestundene. Hva da med den veldig nødvendige historiefortellingen i et enkeltmenneskes liv? De små utvekslingene du og jeg pleide å ha i løpet av en telefonsamtale eller over kafébordet, og som ikke nådde opp blant en hel kulturs episke høydepunkter? Hva skjer med de personlige erfaringene våre – og vår evne til å huske – når våre personlige liv blir skrevet ned i stedet for fortalt? Hva betyr dette på et individuelt plan?

Jeg vet til en viss grad hva det betyr for meg. Jeg er en person med litterære ambisjoner. Jeg vil skrive, så om jeg nedtegner hver sving livet mitt tar, vil jeg ha et rikt materiale å arbeide med – i hvert fall hvis jeg vil forfatte noe selvbiografisk. Men hva slags litteratur vil dette bli? Alle disse snaue meldingene tatt helt ut av kontekst, ofte formatbegrenset til et gitt antall tegn? Når jeg aldri må anstrenge meg for å huske en erfaring fordi jeg alltid skriver den ned, vil jeg huske hvordan den føltes, der jeg sitter og sporer den tilbake i alt dette skrevne? (Om mulig! Et realt serverkræsj kan jo være det rene og skjære bokbål over livet mitt!) Forutsatt at jeg altså ikke gjorde en hel dagbokpassasje ut av denne erfaringen, men holdt meg til Twitters 140 tegn, og jeg har jo senebetennelse i tekstmeldingstommelen, så jeg skriver bare veldig kort på telefonen. Vil alle mine erfaringer være som de telefonnumrene jeg en gang husket, men som jeg nå har glemt fordi iPhonen min gjør det unødvendig å memorere dem? Du synes kanskje det var en litt drøy sammenligning? Hva er et telefonnummer sammenlignet med en erfaring?

Et telefonnummer er en enkel kode vi trenger for å få tilgang til en ganske kompleks, teknologisk prosess. Vi trenger aldri forholde oss til denne ganske komplekse, teknologiske prosessen fordi telefonnummeret gjør det for oss. Å være et menneske kan sies å være en slik kompleks prosess. La oss kalle denne prosessen identitet. Minnet vårt er den koden vi trenger for å få tilgang til vår identitet. Det moderne samfunnet med sitt skrevne ord har altså betydd slutten for den muntlige fortellertradisjonen, og dermed slutten for en kulturs kollektive minne og identitet. Hvorfor skulle det forholde seg annerledes med den personlige fortellingen? For våre skrevne liv huskes jo ikke. Historien har lært oss at det å skrive ned betyr å glemme. Vår individuelle identitet avhenger altså av vårt individuelt skrevne liv. Må jeg lese meg opp på meg selv for å kjenne meg selv? Hva slags leveropplevelse vil i så fall det bli? Ikke god litteratur i hvert fall. Fortellinger så generelle at dette livet kunne vært levd av hvem som helst! Hva er forskjellen på et telefonnummer og Facebook-statusoppdateringen «Kristin er på jobb»?

Minnenes plass i den menneskelige erfaringen og hva som gjør at vi husker er i stor grad fortsatt ikke avdekket. Under universitetsstudiene mine fordypet jeg meg i dette temaet. Da tok jeg også for meg kroppens, og ikke bare det vi tenker på som den hodelokaliserte bevissthetens, evne til å huske. Kroppen, vår forbløffende vakre kilde til visdom, har ikke engang vært nevnt her, og det vet jeg at den burde ha vært. Jeg kunne ha skrevet om den langsomme aktiviteten skjønnskrift. Jeg kunne ha skrevet noe om å leve livet i stedet for å beskrive det. Men alt dette blir for omstendelig for bloggformatet, og ikke husker jeg nok fra disse studiene til å mene noe kompetent heller. Men jeg anser meg selv for å være en kompetent bruker av det skrevne ord; i eposter, tekstmeldinger og sosiale medier. Hvem gjør det meg til?