Det eneste bandet jeg kunne stå inne for på den tida var Bee Gees. Jeg beundra dem på en sjenert måte, for de var jo feil. De var jo ikke New Kids on the Block. Og JEG var jo helt feil! Som spilte klassisk piano og ikke likte det alle de andre likte, ikke fant den hysteriske fan’en i meg som grein og hylte og tapetserte jenterommet med plakater. Til jul ga broren min meg en kassettkoffert, og oppi var min første, egne kassett. Et julealbum av New Kids on the Block. Den snille broren min håpa vel at jeg var normal, han ga meg det alle andre søstre på min alder drømte om. Jeg venta og venta på at jeg skulle begynne å like New Kids, nøyaktig slik jeg venta og venta på at jeg skulle få pupper. Jeg følte meg så uendelig barnslig! Og samtidig håpløs og veslevoksen, der jeg sto med skamrødmen brennende i kinna og fikla med teipen som skulle holde en middels stor plakat av Bee Gees oppe på veggen bak døra på rommet mitt. Det var så pinlig, BEE GEES! Det var jo bare gamle folk som likte dem! Men jeg kunne bare ikke ljuge om hvem jeg var.
Jeg skulle faktisk komme til å like Bee Gees bedre og bedre, og nå føler jeg meg endelig nesten normal, for tida har tatt meg igjen, og Bee Gees har bestått. De fortjente min sjenerte, skambefengte beundring på veggen bak døra. Men hyling og grining og tapetsering driver jeg fortsatt ikke med. Jeg har godt opp i voksen alder faktisk tenkt at det kanskje er noe galt med meg fordi jeg aldri har blitt hysterisk fan av noe, bare denne utidige og sjenerte beundringa. Det slo til i fjor igjen, på Karpe Diem-konsert. Ja, bare i revers. Det var så jeg rødma litt av skam, for nevøene mine satt ved siden av meg og regna med at jeg skulle oppføre meg som ei tante. Tanter skal liksom ikke beundre neste generasjons popidoler. I dag har Karpe Diem premiere med ny sang på VG Nett – «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» – og jeg tror den får folk, særlig unge, til å tenke sjøl. Så nå har jeg fikla fryktelig lenge her på Facebook-veggen min for å henge opp dette her. Rødmen har ikke uteblitt, men det får bare stå til. Jeg kan jo ikke ljuge om hvem jeg er. Og jeg tror tida vil vise at Karpe Diem fortjente det.
Kristin forteller 