Purple Rain

Mamma hadde kjøpt spraydeodoranter til meg og søstra mi. Det var litt flaut, men mest kult. Som om vi omsider hadde fått tillatelse til et eller annet, jeg var ikke helt sikker på hva. Min var lilla med to eksotiske fugler på. Den het Love Birds, og jeg hadde gitt meg selv en generøs dusj av den. Hele kvelden gikk jeg og ventet på at DJ-en skulle slå av alt unntatt discokula og de lilla lysstoffrørene som fikk alt det hvite til å glore i mørket. Så skulle de tjukke gitartonene ljome gjennom discoteket (som egentlig var bomberommet på skolen). I NEVER MEANT TO CAUSE YOU ANY SORROW! Og så – var det stilledans!

(Denne teksten ble skrevet i anledning artisten Princes bortgang.)

Kunne ikke ljuge

Det eneste bandet jeg kunne stå inne for på den tida var Bee Gees. Jeg beundra dem på en sjenert måte, for de var jo feil. De var jo ikke New Kids on the Block. Og JEG var jo helt feil! Som spilte klassisk piano og ikke likte det alle de andre likte, ikke fant den hysteriske fan’en i meg som grein og hylte og tapetserte jenterommet med plakater. Til jul ga broren min meg en kassettkoffert, og oppi var min første, egne kassett. Et julealbum av New Kids on the Block. Den snille broren min håpa vel at jeg var normal, han ga meg det alle andre søstre på min alder drømte om. Jeg venta og venta på at jeg skulle begynne å like New Kids, nøyaktig slik jeg venta og venta på at jeg skulle få pupper. Jeg følte meg så uendelig barnslig! Og samtidig håpløs og veslevoksen, der jeg sto med skamrødmen brennende i kinna og fikla med teipen som skulle holde en middels stor plakat av Bee Gees oppe på veggen bak døra på rommet mitt. Det var så pinlig, BEE GEES! Det var jo bare gamle folk som likte dem! Men jeg kunne bare ikke ljuge om hvem jeg var.

Jeg skulle faktisk komme til å like Bee Gees bedre og bedre, og nå føler jeg meg endelig nesten normal, for tida har tatt meg igjen, og Bee Gees har bestått. De fortjente min sjenerte, skambefengte beundring på veggen bak døra. Men hyling og grining og tapetsering driver jeg fortsatt ikke med. Jeg har godt opp i voksen alder faktisk tenkt at det kanskje er noe galt med meg fordi jeg aldri har blitt hysterisk fan av noe, bare denne utidige og sjenerte beundringa. Det slo til i fjor igjen, på Karpe Diem-konsert. Ja, bare i revers. Det var så jeg rødma litt av skam, for nevøene mine satt ved siden av meg og regna med at jeg skulle oppføre meg som ei tante. Tanter skal liksom ikke beundre neste generasjons popidoler. I dag har Karpe Diem premiere med ny sang på VG Nett – «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» – og jeg tror den får folk, særlig unge, til å tenke sjøl. Så nå har jeg fikla fryktelig lenge her på Facebook-veggen min for å henge opp dette her. Rødmen har ikke uteblitt, men det får bare stå til. Jeg kan jo ikke ljuge om hvem jeg er. Og jeg tror tida vil vise at Karpe Diem fortjente det.

Barndom på Nenset

Jeg syntes aldri det var nok at ting var som de var, slik jeg så dem. Det måtte være noe mer, en slags eksistens jeg hadde oversett, eller et trekk ved tingenes vesen som gjorde dem ekstraordinære. Walter Benjamin skriver så fint om det i Barndom i Berlin. Tingenes aura. At noe helt hverdagslig kan være fortryllende, at det magiske bare er der og venter på at vi skal oppdage det. Jeg var mer opptatt av skjulesteder enn skatter som barn. Samme kunne det være med skatten, bare den befant seg på et sted bak et sted bak et sted rett foran nesen min. Les videre