Historien om et hundebitt

De siste 700 meterne av den faste løpeturen min i Praiano består utelukkende av trapper, og jeg har straks nådd toppen da jeg møter en mann med en beagletispe i bånd. Jeg elsker hunder, særlig beagles. Hver høst gjennom hele barndommen vår lånte pappa med seg hjem en beagle til harejaktsesongen, og vi ungene var i fyr og flamme. Det var Viva Amaritas, Desperado og Frekke Lasse, og alle hadde sin distinkte, elskverdige personlighet. Beaglen et par trappetrinn over meg i Praiano borer snuten sin ned i en stein, dypt konsentrert, og jeg stopper ikke for å klappe henne. Ordet løpetid flagrer gjennom hodet mitt, jeg vet ikke hvorfor, men det har mer å gjøre med tispens adferd enn med min egen løping.

Jeg er merkelig lett i stegene til å ha fullført nesten hele turen. Praiano er en liten landsby i fjellsiden av Amalfikysten, og her går veiene enten rett ned eller rett opp, sjeldent bortover. Treningsappen min har nettopp informert meg om at jeg er i ferd med å sette rekord på runden jeg løper annenhver dag. Jeg tilskriver lettheten det faktum at jeg akkurat har tilbrakt tre uvanlig produktive timer med romanen jeg skriver på. Jeg tror rett og slett at dette kan bli en bok. Fysikken min er nemlig ikke noe å skryte av. Jeg glemte å ta astmasprayen min før jeg løp ut, og røyken fra de mange skogbrannene her på kysten ligger tung over landsbyen. Det svir i brystet, så merkbar er den. I går blåste det opp med kuling i kastene, og helikoptre og fly som er innkalt til å slukke brannene flyr opp og ned fjellsiden som selveste Sisyfos.

Da jeg har passert mannen og beaglen hans, runder jeg en sving i trappene. Det er her jeg får øye på dem. To løse schäferhunder kommer mot meg. Som sagt, jeg elsker hunder, men av grunner jeg ikke kan forklare har jeg aldri stolt på schäfere. Jeg stanser opp, står strak som en flaggstang idet hundene kommer helt bort til meg. Det slår meg at jeg faktisk er redd. Det er noe med løpetiden lenger ned i trappen, noe med røyken og vinden, denne kulingen i kastene som gjør alle levende vesener så på tuppa. Hva vil disse hundene? De snuser litt på meg, begynner så å bevege seg videre, da en av dem, i forbifarten og øyensynlig for sikkerhets skyld, biter meg i hoften med et iltert knurr. Jeg blir så forbløffet at jeg mister pusten. Hoften min brenner av smerte. Jeg drar løpeshortsen ned for å inspisere skaden hunden har gjort. Tennene hans har skåret dype striper i huden, og et blåmerke er i ferd med å bre seg utover skinken min.

Jeg begynner å gråte. Som vanlig når jeg gråter av smerte (ikke at det er så vanlig) lurer jeg på om det fortsatt går an i voksen alder, eller om det bare er noe barn gjør. Jeg gråter uansett bare videre, for jeg er sint også. Jeg gråter alltid når jeg er sint, og det er i hvert fall noe jeg skulle ønske jeg hadde klart å slutte med som barn! Jeg står der med den brennende blå, blødende skinken min og vet først ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil komme meg vekk, disse bikkjene er jo farlige! Men jeg tenker på mannen og beaglen litt lenger nede i trappen, som schäferne helt sikkert har fått ferten av. Jeg er redd de kommer til å drepe henne. Den tanken er ikke engang ferdigtenkt da jeg hører hysteriske hyl rikosjerer oppover trappegangen, hyl som bare kan komme fra en beagle. Jeg burde jo løpe ned og hjelpe dem! Men hva har jeg å stille opp med overfor to aggressive schäfere? Så jeg bestemmer meg for å løpe videre opp i håp om å finne hundeeieren i stedet, og har så vidt snudd meg da jeg får øye på de to schäferne i sidesynet igjen. De kommer tilbake opp trappen mot meg. Jeg løper så godt jeg kan, men det var denne brennende skinken og astmaen og røyken fra skogbrannene. Alt bryter ned sprangene mine til en halvtende, hyperventilerende affære. Jeg har nettopp jogget opp 700 meter med trapper. Selv ikke under normale omstendigheter klarer jeg å løpe fra to schäfere. Ikke om jeg så hadde hatt en ferdigskrevet roman å sveve på. Skal jeg snu og vente på dem? Min kjærlighet for hunder er som blåst bort med kulingen i kastene. Jeg er lei meg for å registrere at jeg i rasende redsel kan komme til å sparke dem i kjeften.

Jeg har kjent denne dyriske redselen en gang før. Jeg var på vei hjem til leiligheten min på Grünerløkka da tre fremmede menn jeg passerte tilfeldig på fortauet i en øde sidegate plutselig bestemte seg for å yppe til bråk med meg. Det var den våren det ble rapportert om 12 gjengvoldtekter langs Akerselva, og jeg var sikker på at turen var kommet til meg. Jeg ba dem tynt om å la meg være i fred, jeg ville ikke ha noe bråk. Jeg ville ganske enkelt hjem. Bare det at en av mennene tok til vett og overtalte de andre to til å la meg gå, reddet meg fra et basketak jeg ikke orker å forestille meg enden på. Det denne erfaringen lærte meg, var nemlig at det dyriske jeg ikke vil overgi seg hvis noen først går til angrep på meg. Jeg kommer instinktivt til å kjempe imot, uansett hvor fåfengt jeg vet det er, og denne erkjennelsen skremmer meg ennå.

Hundene må ta seg god tid. Enten løper de ikke, eller så er det jeg som fortsatt løper, jeg vet ikke. Men jeg kommer meg opp de siste trappetrinnene og ut på Piazza San Luca utenfor kirken, der jeg vet at det alltid sitter en gruppe eldre menn og spiller kort. De kan ikke unngå å høre hyperventileringen og gråtingen min.
– Ch e success? spør de på napolitansk. Hva skjer?
Jeg forsøker å forklare på mitt primitive italiensk at det kommer to aggressive hunder opp trappen, og at den ene har bitt meg. Jeg blotter for sikkerhets skyld skinken min, for jeg vet ikke hva bite er på italiensk.
– Er det deres hunder?
Nei, ingen av dem eier schäfere. Så får de øye på hundene. Jeg overlater resten til dem, og raser videre.

Jeg vil hjem, ta en dusj og rense såret med desinfeksjonsmiddelet som står på badekarkanten (det jeg trodde var linsevæske). Norgesplasteret jeg pakket med meg i kofferten er ikke stort nok til å dekke såret, men det går sikkert fint å tapetsere skinken min med et truseinnlegg. Og så vil jeg ha meg et digert glass vin og en haug med spagetti i vinbaren til kjæresten min. Det er bare det at jeg trenger en stivkrampesprøyte, såpass vet jeg. Så jeg tar meg ned til en enkel legevakt like nede i gaten fra piazzaen. Eller den pleide i hvert fall å ligge der, legevakten. Nå står døren på vidt gap, og det er ikke så mye som en bomullsdott igjen i det flisbelagte rommet. Jeg blir bare enda mer rasende. Hvorfor kan ikke noe som helst funke i denne ubrukelige, lille landsbyen?

Så får jeg øye på Catherine og Sissel, de to venninnene mine fra Norge. De har tatt på seg finstasen og er på vei til middag. Jeg gråter og raser og ser ut som om jeg er ridd av rabies allerede. Etter at jeg har blottet skinken min prøver Catherine å gi meg en klem, men jeg fekter henne vekk i et av hyperventileringsanfallene mine, før jeg legger på sprang igjen. Jeg er redusert til et sykt dyr som bare vil hjem til huset sitt.
– Kristin, hva har du egentlig tenkt å gjøre? roper de etter meg. – KOM TILBAKE HIT! Nå går vi til Ivan og spør hvor legevakten er. Han er rett her oppe.
Det skal den ubrukelige, lille landsbyen ha. Kjentfolk er aldri langt unna, og de hjelper deg alltid med hva det skulle være. Da vi finner ham er Ivan i ferd med å fiske opp armbåndet Sissel har mistet ned i vannlåsen på vaskeservanten sin. Med veibeskrivelsen til legevakten klart for meg springer jeg opp enda flere trapper til leiligheten for å hente pass og reiseforsikringsbevis. Og så løper jeg flere kvartaler med trapper ned igjen til byens rådhus, der landsbylegen også holder til.

På vei inn støter jeg på to politikonstabler som skal ut og patruljere. Jeg forsøker å forklare dem at det løper to farlige hunder rundt i bygda. Jeg blotter skinken min igjen. De snakker ikke engelsk, så en av dem mimer. Klor eller bitt? Bitt. De følger meg opp på legekontoret, der det allerede står en liten italiensk gjeng som blir svært høyrøstet da de får øye på politikonstablene. En dame blant dem er blitt angrepet av tre løse hunder, hun har bitt i hoften og i leggen. Mannen hennes er rasende. Jeg blotter skinken min igjen for å demonstrere for dem at jeg etter all sannsynlighet har møtt på to av de samme hundene, før en spak lege tar imot meg.

Da jeg får se kontoret hans, tenker jeg at linsevæsken og truseinnlegget var en mye bedre idé enn å komme hit. Kontoret er så nakent at jeg får følelsen av å være med i en sketsj med dårlige rekvisitter. Jeg legger meg på benken hans med skinken i været, og han tar frem en flaske rensevæske (den selvsamme linsevæsken) og vasker såret. Deretter legger han på en kladeis med gasbind som kommer til å blåse av i kulingkastene, selv under beskyttelse av løpeshortsen min. Jeg blir vinket bort til kontorpulten hans. Får jeg stivkrampesprøyte nå, kanskje? Men nei, det finnes ingen stivkrampesprøyte her. Her finnes ikke engang noen PC, bare en enorm bok som får meg til å tenke på kirkebøkene oppe på Piazza San Luca, hvor han fører inn for hånd navnet mitt i tillegg til noen andre skriblerier. Så forklarer han meg at jeg må reise til sykehuset tre landsbyer lenger sør på kysten for å få en anti-rabies-sprøyte, eller en stivkrampesprøyte, eller også en antibiotikakur. Han kan ikke skrive ut noen resept. Den eneste veien til sykehuset har vært stengt hele dagen på grunn av skogbrannen/rasfaren/vinden (landsbyen byr på så mange forskjellige forklaringer). Må jeg virkelig dra dit i kveld?
– Sì, sier legen.
– Men veien er stengt, sier jeg.
– Nei da, du får kjøre rundt sperringene, sier legen. – Det er bare de offentlige bussene som fortsatt har forbud mot å kjøre der. Alle andre kan passere.
Jeg går ut fra at så skjer på eget ansvar. Vanligvis er Amalfikysten plaget av altfor mye biltrafikk. Selv joggere som meg må stå i kø. Men i dag har det så å si ikke vært biler å se på denne eneste fartsåren. Det er det sikkert en grunn til.

Jeg blir helt matt, får bare lyst til å legge meg ned på benken hans igjen og bli der. Jeg har hørt om turer til dette sykehuset før. Italia skal visstnok ha det femte beste helsevesenet i verden, og det sitter sikkert mye medisinsk kompetanse på de hule legekontorene rundt om her på kysten. Verre er det med myndigheten og utstyret. Du får sjelden løst ett medisinsk problem på ett og samme kontor, og noe sier meg at sykehuset vil være nok en bomtur i jakten på en stivkrampesprøyte. En bomtur jeg vel må betale en hel neve eurosedler for, fordi kjæresten min ikke kan kjøre meg. Vinbaren hans, som egentlig er en restaurant med kapasitet for 30 gjester, har vært fullsatt hver kveld i det siste, og det hele er et enmannsshow. Hvis han skal kjøre meg til sykehuset, er det ingen til å lage den tre retters middagen alle gjester får, ingen til å servere maten, ingen til å sjenke vinen, ingen til å gjøre opp regningen og ingen til å rydde inn oppvasken. Klokken er nesten ni. Han er for øyeblikket antakelig midt i sofritoen til hovedrett nummer to.

Jeg ringer ham likevel, for kanskje kan han finne en sjåfør til meg. Idet jeg fisker opp telefonen fra vesken, ser jeg at treningsappen min fortsatt er aktivert. Jeg kan ikke tro at jeg bare har brent 375 kalorier på denne drøye anstrengelsen! Uansett, den ellers så temperamentsfulle italieneren jeg har til kjæreste, han som blir forbannet bare gjester i baren hans ber om Chianti (I CAMPANIA! HAR DU HØRT PÅ MAKEN!?), er så lite affisert av hundebittet mitt at jeg blir litt rasende igjen. Han spør om uvesentligheter som hvor jeg er nå og hva jeg skal, og det eneste som står i hodet mitt er en dusj. Jeg tør nesten ikke innrømme det for meg selv engang, så flau er jeg. Sports-BHen jeg går i var faktisk ikke nyvasket da jeg tok den på før løpeturen. Jeg har løpt i den én gang før, og alle vet at det er ved bruk nummer to at klær begynner å lukte svette. Jeg stinker, og jeg vet det. Jeg vil hjem og dusje. Men kjæresten min beordrer meg ned i baren hans, så en bil kan få kjørt meg til sykehuset. Jeg gjør som jeg får beskjed om, og litt senere kommer bestekompisen hans og plukker meg opp. Snille Nino, han som ikke snakker engelsk. Han skravler som en foss på italiensk i bilen, i den tro at mine språkkunnskaper har tatt syvmilsstøvlene på siden jeg var på ferie her i pinsen. Jeg prøver å forstå etter beste evne, men vissheten om stinkingen min gjør at jeg ikke klarer å henge med.

Vi passerer området hvor skogbrannen har herjet, og det ligger ganske riktig stor stein i veien. Den har falt ned den bratte fjellsiden fordi vegetasjonen som gikk med i brannen ikke lenger holder på den. Veien er merkelig øde, til vi runder en sving like før Amalfi. Der er det kø, det foregår noe der fremme. En katolsk prosesjon, selvfølgelig. Don Etellerannet i front, syngende i en ropert, og den lille menigheten hans i følge bak, bærende på et (ofte makabert) krusifiks drapert i rød fløyel. Ikke et vondt ord om katolisismen og prosesjoner altså. Den uke lange skogbrannen de nylig forårsaket i Nocelle med et av sine fyrverkerier til ære for en eller annen helgen til tross – jeg har alltid ønsket meg inn i et sånt lite fellesskap. Jeg får bare ikke til å tro på gud, lite lite som jeg har tro på denne turen til sykehuset. Vi får endelig passere, så nå er det bare strake veien (jeg kan ikke tenke meg en mindre treffende beskrivelse av veien langs denne forrevne vulkankysten, den som kan gjøre selv de mest garvede bilister grønne i trynet) til sykehuset. Vi er straks fremme, men da kan åpenbart ikke sjåføren min holde seg lenger. Han trykker på knappen som senker vinduet på min side. Jeg unnskylder meg ulykkelig for stinkingen min. Jeg var jo ute og løp da disse kjøterne angrep meg! Han sier at det ikke gjør noe, men jeg vil bare synke inn i setet hans og forsvinne, og slik tilsvine bilen hans ytterligere.

Utenfor sykehuset står det igjen en liten gjeng hissige mennesker, den samme jeg møtte på det stusslige legekontoret i Praiano. Jeg nikker til dem, vil spørre den andre kvinnen som er blitt bitt om hun har fått den hjelpen hun trenger her, da de setter i å peke på meg og kjefte på en dame med en tykk dokumentmappe i hånden.
– É straniera, hører jeg dem si. (Hun er utlending.)
Damen med dokumentmappen bekjentgjør at hun er eieren av de tre hundene som har gått berserk i Praiano. Dette mennesket – som det eneste i en lang rekke av mennesker jeg skal måtte snakke med i kveld, det mennesket jeg har minst lyst til å snakke med – hun snakker faktisk engelsk! En tirade av unnskyldninger følger. Hundene har aldri gjort dette før! Den eldste hunden klarer å åpne alle dører, hva skal hun gjøre!? Hun gikk etter dem, men i feil retning, hun gikk opp trappene, hundene gikk ned! Hundene er snille, bedyrer hun. Jeg blotter skinken min atter en gang.
– Dyrene dine har bitt to mennesker i dag, parerer jeg. Så går jeg inn sykehusdøren.

Vi finner to oppgitte leger, en kort og en lang, på et konsultasjonsværelse Kafka kunne beskrevet bedre enn meg, selv uten å ha vært der. Den lange legen sitter lenge med en mobiltelefon til øret, himlende med øynene. Ingen svarer i den andre enden. Han ringer og ringer. Den korte legen ber om å få se på hundebittet. Jeg lirker forsiktig av klumpen med gasbind, og den spontane reaksjonen fra de to legene tyder på at det kun er én av hundene som driver og biter folk. Kvinnen der ute og jeg har identiske bitemerker på skinkene våre. Etter å ha vasket såret med jod, tar den korte legen over ringingen. Han ringer for å irettesette legen i Praiano, som har vært så dum å sende begge sine hundebittofre til sykehuset. De har ikke stivkrampesprøyte der! Den lange legen begynner å skrive på tastaturet sitt. Det blir utvesklet en uhorvelig mengde italienske ord mellom de to legene og Nino. Jeg kan ikke begripe at det er så mye å si om et hundebitt og en stivkrampesprøyte og kanskje noe om en tøysete lege i Praiano, men italienere kan virkelig snakke mye. Nino prøver å være tolk for meg, og selv om jeg setter pris på forsøket, hjelper det ikke stort å få en ny italiensk versjon av det de italienske legene nettopp har sagt. Dessuten vet jeg hva jeg trenger. En stivkrampesprøyte! Jeg tenker på Bill Murrays rollekarakter i Lost in Translation. Han hadde i det minste en sterk drink å holde seg fast i da han gjennomgikk dette. Alle tre mennene tror at jeg tar hendelsen med hundebittet veldig tungt, der jeg sitter slapp som en vaskeklut på krakken min. Men det er bare jeg som begynner å bli veldig sulten og oppgitt, og dessuten prøver jeg å ikke gjøre bevegelser som kan sende svettestank ut av t-skjorten min. Kan vi ikke snart bli ferdig med dette?

Inn døren til konsultasjonsværelset kommer den opprørte hundeeieren med dokumentmappen. Hun er i følge med to menn, som hun sier kan bevitne at hun alltid går med hundene i bånd. Dessuten kan de bevitne at hundene er snille.
– Se her! Jeg har med papirer på at hundene har tatt alle vaksinene sine, sier hun og holder frem dokumentmappen. – De har ikke rabies!
En ny strøm av italienske ord mellom italienerne følger. Vi er syv mennesker i konsultasjonsværelset da Nino gir meg telefonen hans. Det er Mario, en felles venn av oss som er hudlege. Jeg kan ikke høre et ord av det han sier i spetakkelet fra de andre italienerne, så jeg, hundebittofferet, forlater alle sammen.
– Har du tatt stivkrampesprøyte i det siste? spør Mario.
Jeg svarer ikke siden barneskolen, jeg var kanskje syv. Han sier at man skal ta stivkrampesprøyte hvert tiende år. Jeg svarer at da har jeg nok ikke gjort som jeg skal.
– Er du sikker på at du ikke har vært utsatt for noe hvor en lege kan ha gitt deg stivkrampesprøyte? spør han igjen.
Jeg scanner hukommelsen. Det eneste jeg husker er det uhyrlige jordvepsangrepet jeg ble utsatt for da jeg ikke engang hadde begynt på skolen. Hvis rettferdighet er at alle skader og uhell må fordeles likt utover klodens befolkning, er det jammen min tur til å lide litt. Så da sier Mario det samme (du har ikke rabies, men du må ha stivkrampesprøyte) som legen i Praiano sa, og som de to legene i rommet jeg nettopp forlot sa, og som jeg jo egentlig sa til meg selv da jeg vurderte linsevæske og truseinnlegg som de beste remedier for dette tullet.

Jeg går inn igjen i konsultasjonsværelset og setter meg på krakken min. Atter en gang kaster hundeeieren seg over meg. Hun setter seg regelrett på knærne foran meg, forsikrer og insisterer og messer om hvor snille hundene er. Hun er helt fra seg. Hun prøver til og med å legge skylden på meg, for jeg løp jo, og da var det jo ikke rart at hunden bet. Og denne røyken fra skogbrannene, den må ha gjort at de ble redde og stakk av. Hun gnir meg på kneet, på hånden. Hun vil by meg på en drink. Hun vil kjøpe stivkrampesprøyten til meg. Hun vil at jeg skal vite at hun er et skikkelig menneske som har med dokumentmappen med alle bevisene, og hun har også kjørt hit, tre landsbyer lenger sør, på den farlige veien til sykehuset, ens ærend for å gjøre opp for seg. Hun gjør hva som helst for at jeg skal ha det godt igjen, sier hun, formodentlig i bytte mot hundenes videre eksistens.

Ikke vet jeg hva det andre bittofferet har krevd av henne, men jeg akter ikke å kaste en dødsdom over hunden. Jeg følte meg vitterlig ganske hundemorderisk i et rabiat øyeblikk for halvannen time siden, men her og nå er mitt høyeste ønske en dusj. Dessuten ville jeg, om man hadde gjort en line-up av de tre schäferne hennes, ikke vært i stand til å peke ut gjerningshunden blant dem. Aldri i livet om jeg sender uskyldige hunder i døden. Men mest av alt takler jeg ikke at damen sitter helt oppi den stinkende kroppen min og ber. Denne kakofonien av italienske stemmer som jeg nå har hatt haglende rundt ørene i noe som føles som en evighet, jeg blir helt ør. Så jeg bare sier at jeg ikke kommer til å rapportere hundene hennes. Det går visst ikke inn, hun fortsetter å trygle. Så jeg roper.
– I WILL NOT REPORT YOUR DOGS!
Hva som helst for at hun lar meg være i fred. Men hun er fortvilet hinsides hørsel. Så jeg samler meg, ser henne dypt inn i øynene og sier at jeg vet hun er et ordentlig menneske. Dette er ikke hennes skyld, men hun må holde dørene stengt heretter. Til syvende og sist er det hun som må leve med den lunefulle hunden sin. Nå vil jeg hjem! Den lange legens printer støter i samme sekund ut resepten jeg trenger for å få den vanskelig oppdrevne stivkrampesprøyten min. Jeg skal omsider få fatt i den – neste dag – i Praiano.

Nino erter meg i bilen hjemover. Jeg må få sprøyte i rumpa! Ha ha! Jeg tar den etterlengtede dusjen, og så rusler jeg ned i baren til kjæresten min. Han har nettopp hatt besøk av den fortvilte hundeeieren. Hun fryktet kanskje at det også i dette tilfellet er mannen som må bearbeides, ikke bittofferet. Men kjæresten min ønsker heller ikke livet av hunden. Han kjenner selvfølgelig eieren, vi befinner oss tross alt i en landsby. Dette får hun ordne opp i selv. Alle i baren har naturligvis hørt om det som har skjedd. Jeg blotter skinken min et par ganger til, og der er det min santen nok en landsens lege som mener jeg ikke har fått all den hjelp jeg trenger. Han går ut i scooteren sin, henter reseptblokken og skriver ut antibiotika til meg. Og så drar vi hjem, men jeg får ikke sove, for jeg kan ikke ligge på favorittsiden på grunn av hundebittet. Ute raserer kulingen i kastene terrassen med alle potteplantene våre. Det slamrer i lemmer og rasler i tørt løv. Jeg kan se oransje flammer i nattemørket over bukta i Salerno, og her i Praiano lukter det fortsatt skogbrann. Jeg tenker litt på hunden, men mest på eieren. I morgen skal jeg ta en pause fra romanskrivingen min, selv om det gikk så bra i dag. I morgen vil jeg skrive denne teksten.

Pakken

Da jeg ser at det står to Haukeliekspresser og venter på bussterminalen, blir jeg veldig usikker. Det liker jeg dårlig, at jeg må velge. Uten å dvele går jeg for den bussen jeg først kommer til, før det utarter. For sikkerhets skyld spør jeg mannen foran meg i køen:
-Vet du om denne går til Høydalsmo?
Ansiktet hans lyser opp.
-Du skal av på Høydalsmo? Kan du ta med denne pakken?
-Ja… Men hva skal jeg gjøre med den?
-Den skal du levere der. Det kommer en og henter den.
Les videre

Ravello: En trøst

Livlige stemmer i gaten under balkongen min. Månen oppe, stor og våken kaster den det milde lyset sitt i en elv over det svarte Middelhavet. Strømmen har vært borte noen timer. Den er tilbake nå, delvis. Kjøleskapet mitt startet nettopp opp igjen. Bordviften min er fortsatt uvirksom. Jeg har måneskinn, en enslig gatelykt og et mygglys. Akkurat lyst nok.

-Den har stått her i minst to år. Jeg har ventet på den rette anledningen til å åpne den. Det er en flaske Cristal. Har du hørt om Cristal-champagne?
Vi tar på oss scooter-hjelmene, og han rekker meg en bøtte med isbiter. To nydelige glass er pakket forsiktig inn i håndklær i sekken min. Jeg har hørt om Cristal. Aldri smakt den, men hørt om den – ja. Jeg smiler. Han er så god. Jeg er så heldig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt skikkelig takk.
Les videre

Lago di Como og den italienske fjellheimen

«Dersom det er slik at vårt liv er styrt av en søken etter lykke, er det kanskje få aktiviteter som avslører så mye av dynamikken i denne jakten – med all dens glød og alle dens paradokser – som våre reiser. De uttrykker, om enn uartikulert, en oppfatning av hva livet kan tenkes å handle om foruten arbeidets trelldom og kampen for å overleve.»

Kunsten å reise av Alain de Botton

Jeg har forkastet min opprinnelige reiserute for lenge siden. Det kan nesten være det samme hvor jeg drar, rastløsheten vil innhente meg uansett. Men så har jeg ikke lyst til å kaste bort ferien heller. Jeg sitter nå der i Toscana, jeg har alt jeg trenger i sekken, og noen penger og et pass. Jeg kan reise hvor jeg vil. Hvis jeg nå bare kan bestemme meg for hvor det er jeg vil. Jeg sier til Duigald:
-Jeg vet ikke hvor jeg skal reise.
-Har du vært oppe ved innsjøene?
-I nord?
-Ja.
-Nei.
-Lago di Como. Den er fin.
Les videre

Søvnig søndag: Hjem

«Jeg skal hjem», sier jeg. «Hjem» for meg er der familien min er. Denne helgen har jeg ikke bare tilbrakt mye tid med familien. Jeg har gått dypere ned i røttene og reist til Veholt*, gården pappas familie kommer fra. Selv har jeg aldri bodd der, men stedet har alltid vært viktig for meg og søsknene mine.

Les videre

Lesvos: Så snille, så stille

De er snille, menneskene som bor i Plomari. En liten by på sydspissen av Lesvos med 5000 innbyggere og få turister. Det finnes ikke lokalavis på øya. Hver morgen høres en mannsstemme over et callinganlegg som er installert over hele byen. Han leser opp nyheter, han forteller at noen har mistet et nøkkelknippe og at den som finner nøklene må returnere dem på politistasjonen. Og han ber den som har parkert forkjært utenfor supermarkedet om å flytte bilen sin.

Les videre

Søvnig Søndag: På trikken

En mann på holdeplassen
Hendene hans i ivrig bevegelse
Viktige saker må sies
Høyt
Selv om man er
Helt alene
Og døv

Den stive, klønete nordmannen
Snakker ikke til fremmede
Med mindre en munter mann
Hekler en underlig duk
Der han sitter på trikken
Endelig en unnskyldning
For å bryte stillheten

Trikken bråstopper
En gammel dame i midtgangen
I fallet fanges hun
Av armene til en gutt
Som faktisk ikke så
Henne plutselig falle
Refleksen hans en god kraft i mennesket