Historien om et hundebitt

De siste 700 meterne av den faste løpeturen min i Praiano består utelukkende av trapper, og jeg har straks nådd toppen da jeg møter en mann med en beagletispe i bånd. Hun borer snuten sin ned i en stein, dypt konsentrert, og jeg stopper ikke for å klappe henne. Ordet løpetid flagrer gjennom hodet mitt, jeg vet ikke hvorfor, men det har mer å gjøre med tispens adferd enn med min egen løping. Jeg er merkelig lett i stegene til å ha fullført nesten hele turen. Praiano er en liten landsby i fjellsiden av Amalfikysten, og her går veiene enten rett ned eller rett opp, sjeldent bortover. Treningsappen min har nettopp informert meg om at jeg er i ferd med å sette rekord på runden jeg løper annenhver dag. Jeg tilskriver lettheten det faktum at jeg akkurat har tilbrakt tre uvanlig produktive timer med romanen jeg skriver på. Jeg tror rett og slett at dette kan bli en bok. Fysikken min er nemlig ikke noe å skryte av. Jeg glemte å ta astmasprayen min før jeg løp ut, og røyken fra de mange skogbrannene her på kysten ligger tung over landsbyen. Det svir i brystet, så merkbar er den. I går blåste det opp med kuling i kastene, og helikoptre og fly som er innkalt til å slukke brannene flyr opp og ned fjellsiden som selveste Sisyfos.  Les videre

Advertisements

Pakken

Da jeg ser at det står to Haukeliekspresser og venter på bussterminalen, blir jeg veldig usikker. Det liker jeg dårlig, at jeg må velge. Uten å dvele går jeg for den bussen jeg først kommer til, før det utarter. For sikkerhets skyld spør jeg mannen foran meg i køen:
-Vet du om denne går til Høydalsmo?
Ansiktet hans lyser opp.
-Du skal av på Høydalsmo? Kan du ta med denne pakken?
-Ja… Men hva skal jeg gjøre med den?
-Den skal du levere der. Det kommer en og henter den.
Les videre

Ravello: En trøst

Livlige stemmer i gaten under balkongen min. Månen oppe, stor og våken kaster den det milde lyset sitt i en elv over det svarte Middelhavet. Strømmen har vært borte noen timer. Den er tilbake nå, delvis. Kjøleskapet mitt startet nettopp opp igjen. Bordviften min er fortsatt uvirksom. Jeg har måneskinn, en enslig gatelykt og et mygglys. Akkurat lyst nok.

-Den har stått her i minst to år. Jeg har ventet på den rette anledningen til å åpne den. Det er en flaske Cristal. Har du hørt om Cristal-champagne?
Vi tar på oss scooter-hjelmene, og han rekker meg en bøtte med isbiter. To nydelige glass er pakket forsiktig inn i håndklær i sekken min. Jeg har hørt om Cristal. Aldri smakt den, men hørt om den – ja. Jeg smiler. Han er så god. Jeg er så heldig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt skikkelig takk.
Les videre

Lago di Como og den italienske fjellheimen

«Dersom det er slik at vårt liv er styrt av en søken etter lykke, er det kanskje få aktiviteter som avslører så mye av dynamikken i denne jakten – med all dens glød og alle dens paradokser – som våre reiser. De uttrykker, om enn uartikulert, en oppfatning av hva livet kan tenkes å handle om foruten arbeidets trelldom og kampen for å overleve.»

Kunsten å reise av Alain de Botton

Jeg har forkastet min opprinnelige reiserute for lenge siden. Det kan nesten være det samme hvor jeg drar, rastløsheten vil innhente meg uansett. Men så har jeg ikke lyst til å kaste bort ferien heller. Jeg sitter nå der i Toscana, jeg har alt jeg trenger i sekken, og noen penger og et pass. Jeg kan reise hvor jeg vil. Hvis jeg nå bare kan bestemme meg for hvor det er jeg vil. Jeg sier til Duigald:
-Jeg vet ikke hvor jeg skal reise.
-Har du vært oppe ved innsjøene?
-I nord?
-Ja.
-Nei.
-Lago di Como. Den er fin.
Les videre

Søvnig søndag: Hjem

«Jeg skal hjem», sier jeg. «Hjem» for meg er der familien min er. Denne helgen har jeg ikke bare tilbrakt mye tid med familien. Jeg har gått dypere ned i røttene og reist til Veholt*, gården pappas familie kommer fra. Selv har jeg aldri bodd der, men stedet har alltid vært viktig for meg og søsknene mine.

Les videre

Lesvos: Så snille, så stille

De er snille, menneskene som bor i Plomari. En liten by på sydspissen av Lesvos med 5000 innbyggere og få turister. Det finnes ikke lokalavis på øya. Hver morgen høres en mannsstemme over et callinganlegg som er installert over hele byen. Han leser opp nyheter, han forteller at noen har mistet et nøkkelknippe og at den som finner nøklene må returnere dem på politistasjonen. Og han ber den som har parkert forkjært utenfor supermarkedet om å flytte bilen sin.

Les videre

Søvnig Søndag: På trikken

En mann på holdeplassen
Hendene hans i ivrig bevegelse
Viktige saker må sies
Høyt
Selv om man er
Helt alene
Og døv

Den stive, klønete nordmannen
Snakker ikke til fremmede
Med mindre en munter mann
Hekler en underlig duk
Der han sitter på trikken
Endelig en unnskyldning
For å bryte stillheten

Trikken bråstopper
En gammel dame i midtgangen
I fallet fanges hun
Av armene til en gutt
Som faktisk ikke så
Henne plutselig falle
Refleksen hans en god kraft i mennesket