meninger

Før i tiden

/ Kristin / Legg igjen en kommentar

Bankfunksjonæren: «Jeg kan ikke hjelpe deg med dette. Jeg har ikke lov lenger. Du må be NAV om kontantkort.»
Den forsiktige mannen med visakortet i hånden: «Pin-kode… Pin…»
Bankfunksjonæren: «Men jeg har ikke lov til å hjelpe deg med uttak lenger. Du må få deg kontantkort… Kontantkort!»

Jeg skulle ønske det ikke var så komplisert for ham. Det ser ut til at livet er vanskelig nok, om ikke han skal slite med dette også. Så blir det min tur.
Jeg: «Jeg skulle gjerne ha satt inn disse euroene på kontoen min.»
Bankfunksjonæren: «Det får du ikke gjort her.»
Jeg: ….??
Bankfunksjonæren: «Vi har ingen kontanter her. Vi har ikke kasse lenger.»
Jeg: «Men dette er jo en bank.»
Bankfunksjonæren: «Ja. Men vi har sluttet med kontanter. Du må gå ned til vekslingskontoret i enden av Karl Johan. Jeg husker ikke hva det heter. Og så må du veksle inn euroene i norske kroner, som du så kan sette inn på visakortet ditt i en av automatene våre.» 

I mitt ikke helt stille sinn tenker jeg: Dette er jo helt tullete! Hva skjer med samfunnet? Som er så komplisert at folk ikke engang klarer å heve trygden sin? En bank som ikke driver med penger? Men jeg sier det ikke høyt. Det er jo ikke damen i den stilige drakten og de sylskarpe skoene sin skyld. For alt jeg vet synes hun det er pyton å stå vakt ved kølapp-maskinen, som til tross for et tilsynelatende forklarende display må betjenes av en bankfunksjonær. Slik at folk trekker riktig kølapp. Jeg mistenker at hun likte jobben bedre før, da hun satt i kassen og kunne hjelpe folk med det de kom for. Jeg forlater banken med uforrettet sak, og føler meg veldig, veldig gammel.

Reklame

Kunne ikke ljuge

/ Kristin / Legg igjen en kommentar

Det eneste bandet jeg kunne stå inne for på den tida var Bee Gees. Jeg beundra dem på en sjenert måte, for de var jo feil. De var jo ikke New Kids on the Block. Og JEG var jo helt feil! Som spilte klassisk piano og ikke likte det alle de andre likte, ikke fant den hysteriske fan’en i meg som grein og hylte og tapetserte jenterommet med plakater. Til jul ga broren min meg en kassettkoffert, og oppi var min første, egne kassett. Et julealbum av New Kids on the Block. Den snille broren min håpa vel at jeg var normal, han ga meg det alle andre søstre på min alder drømte om. Jeg venta og venta på at jeg skulle begynne å like New Kids, nøyaktig slik jeg venta og venta på at jeg skulle få pupper. Jeg følte meg så uendelig barnslig! Og samtidig håpløs og veslevoksen, der jeg sto med skamrødmen brennende i kinna og fikla med teipen som skulle holde en middels stor plakat av Bee Gees oppe på veggen bak døra på rommet mitt. Det var så pinlig, BEE GEES! Det var jo bare gamle folk som likte dem! Men jeg kunne bare ikke ljuge om hvem jeg var.

Jeg skulle faktisk komme til å like Bee Gees bedre og bedre, og nå føler jeg meg endelig nesten normal, for tida har tatt meg igjen, og Bee Gees har bestått. De fortjente min sjenerte, skambefengte beundring på veggen bak døra. Men hyling og grining og tapetsering driver jeg fortsatt ikke med. Jeg har godt opp i voksen alder faktisk tenkt at det kanskje er noe galt med meg fordi jeg aldri har blitt hysterisk fan av noe, bare denne utidige og sjenerte beundringa. Det slo til i fjor igjen, på Karpe Diem-konsert. Ja, bare i revers. Det var så jeg rødma litt av skam, for nevøene mine satt ved siden av meg og regna med at jeg skulle oppføre meg som ei tante. Tanter skal liksom ikke beundre neste generasjons popidoler. I dag har Karpe Diem premiere med ny sang på VG Nett – «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» – og jeg tror den får folk, særlig unge, til å tenke sjøl. Så nå har jeg fikla fryktelig lenge her på Facebook-veggen min for å henge opp dette her. Rødmen har ikke uteblitt, men det får bare stå til. Jeg kan jo ikke ljuge om hvem jeg er. Og jeg tror tida vil vise at Karpe Diem fortjente det.

Hvor ble det av empatien? Skal vi bli helt grusomme?

/ Kristin / 2 kommentarer

Når de våkner neste morgen, gir de hverandre en god klem, og så sier Kurt at det er noe han lurer på.
Ja vel, sier Anne-Lise.
Hvorfor i all verden har du ikke lyst på mange penger, spør han. Det må jo være mye bedre med mange penger enn med lite penger.
Nei, det tror jeg ikke, sier Anne-Lise. Hvis man har for mange penger, kan det nemlig hende at man glemmer å være snill, sier hun.
Ha! sier Kurt. Aldri i verden om jeg glemmer å være snill. Jeg har bestandig vært snill, og jeg kommer aldri til å være noe annet enn snill. Det er i hvert fall sikkert.
Selv om du får mange penger? spør Anne-Lise.
Selv om jeg får mange penger, sier Kurt.
Nå ja, sier Anne-Lise, men jeg har hørt om en mann som var helt vanlig, akkurat som deg, og da han fikk mange penger, ble han grusom.
Hvordan grusom? spør Kurt.
Veldig grusom, sier Anne-Lise. Han sluttet å være snill og ble slem mot alle.
Slik skal jeg aldri bli, sier Kurt.
(Side 14-16 i Erlend Loe og Kim Hiorthøys Kurt blir grusom)

Det er et godt råd å ikke skrive tekstmeldinger, e-poster eller bloggposter i affekt. Men nå har jeg vært affektiv veldig lenge, så kanskje disse affektene har sin eksistensberettigelse, og bør få komme til uttrykk. Det er jo ikke slik at årsaken til de sterke affektene mine var en engangsforeteelse. Tvert imot får de stadig næring fra nye saker som bare vitner om det samme – at Norge mangler empati.

Norge – det er fryktelig upresist. Jeg kjenner nemlig mange nordmenn som er akkurat like opprørte som meg. Som river seg i håret over hva politikerne våre gjør akkurat nå. Men jeg vet også at det finnes mange som kan leve helt fint med den inhumane politikken som føres.

En brannbombe i norsk politikk den siste tiden har vært håndteringen av asylbarna. Jeg kan ikke karakterisere den som annet enn brutal og inhuman. Ja, man må forholde seg til lover og regler. Men dem må det være noe galt med, for de rammer av og til grusomt feil. Og de fleste lover og regler åpner for skjønnsvurderinger.

I fjor slapp Sverige inn åtte ganger så mange asylsøkere som Norge. I 2015 venter Sverige 105.000 asylsøkere. Danmark venter 20.000. Mens Norge venter 11.000 asylsøkere. Vi er ikke kjent for å være et raust land. Norge ligger bare på en sjetteplass i antall asylsøkere per innbygger. Samtidig ranker Norge høyest på listen over hvilke land det er best å bo i her i verden.

En annen sak jeg og mange med meg har kjent himmelropende raseri over er forslaget om å forby tigging. Herregud! At det går an å diskutere noe slikt på seriøst nivå! Ja, det foregår organisert tigging, og ja, noen tiggere er ikke så fattige som de gir seg ut for å være. Men den dagen vi forbyr folk å be om hjelp, har vi samtidig gitt oss selv en grusom diagnose. Og den dagen vi gjør det straffbart å hjelpe dem som trenger det…!?!?!? Først etter masse bråk i media gjorde Senterpartiet helomvending, og regjeringens forslag ble trukket.

Og nå, afrikanerne som drukner i Middelhavet. Regjeringens umiddelbare svar var at de «ser det an». Det siste jeg leste er at regjeringen sender et norsk skip fra 1. august. Ikke særlig offensivt, og det først etter at folk begynte å bråke over regjeringens passivitet.

Jeg lurer på hvorfor ikke den umiddelbare refleksen er å ville hjelpe!

Jeg lurer på hvorfor ikke den umiddelbare refleksen er å ville hjelpe! Så langt i år har rundt 1600 mennesker druknet i Middelhavet, 30 ganger flere enn samme periode i fjor, og båtsesongen har så vidt begynt! En halv million står på kaia på det afrikanske kontinentet og venter på tur. Deres risikovurdering ser litt annerledes ut enn vår. Den mikroskopiske sjansen for at de får et liv som vårt er så vanvittig mye mer forlokkende enn det de kommer fra, at den livsfarlige reisen er verd å ta. Kanskje har de uansett ikke noe valg.

De som har lest Erlend Loes Kurt blir grusom vet at Kurt ikke greier å holde ord. For Kurt redder en fyr han finner på havets bunn, som så gir ham en diger diamant, som han så veksler inn i masse penger. Og han blir ganske usympatisk. Da Norge fant oljen, ble vi et av verdens aller rikeste land. Men vi er langt fra best i klassen på bistand, asylpolitikk, miljø – for å nevne noen åpenbare globale saker vi trenger skjerpings på. Forskere mener faktisk å ha funnet en sammenheng mellom rikdom og grådighet. At rikdom rett og slett reduserer vår evne til empati. Men hvorfor må det være slik? Hvorfor kan ikke Norge, som har penger til det, gå foran som et godt eksempel?

Til slutt: jeg er ingen fan av dommedagsprofetier. Men jeg tror ikke vi får være så ”privilegerte” og stenge ute resten av verden så veldig lenge. Det er ingenting som tyder på at migrasjon – at folk flytter på seg – vil avta i framtiden. Mulige framtidsscenarier av mer eller mindre sikker art kan handle om plassmangel (befolkningsvekst, havnivået stiger), vannmangel, matmangel, krig og sykdom.

Vi er naive hvis vi tror vi kan sitte her oppe på knausen vår og ikke bli påvirket av det som skjer ellers i verden. Og denne knausen vi sitter på – den er ikke vår!  Denne knausen tilhører Moder Jord, der hvor alle menneskene bor. Det er tilfeldigvis bare vi som forvalter ressursene i denne knausen akkurat nå. Ressursene tilhører altså ikke deg og meg mer enn de tilhører asylbarna eller tiggerne eller de 950 menneskene som druknet i Middelhavet i går. Og som forvaltere har vi et ansvar for å hjelpe!

Likevel sjokkeres jeg over hvor ofte jeg hører nordmenn gi uttrykk for at de føler seg mer berettiget til rikdom enn andre. Berettiget!? Det er jo helt absurd! Vi blir pent nødt til å dele med oss før eller senere. Vi kan like gjerne vende oss til det først som sist. For vi vil vel ikke bli helt grusomme?

Mitt skrevne liv

/ Kristin / Legg igjen en kommentar

Hver dag skriver jeg. I går var det fredag. Da skrev jeg tjueseks eposter, som er færre enn jeg vanligvis rekker på en arbeidsdag, for jeg var bare på kontoret i fem timer. Jeg skrev syv tekstmeldinger på iPhonen min og fem Facebook-kommentarer, inkludert en statusoppdatering. Noen ganger noterer jeg ting i møter. Det hender jeg blogger. Jeg skribler av og til plutselige tanker ned i skriveboka jeg alltid har i veska. Og selv om jeg liker å skrive og har perioder hvor jeg antakelig skriver mer enn de fleste, anser jeg ikke hverdagslivet mitt for å være mer skrevet enn et gjennomsnittlig liv. Jeg tror gjennomsnittsmennesket skriver mye, og mer nå enn før. Her er noen observasjoner jeg har gjort:

  • Mer og mer av livet mitt blir kanalisert inn i iPhonen min, og likevel snakker jeg sjeldnere og sjeldnere med folk på telefonen.
  • Da telefonbruk var så dyrt og sjeldent at jeg måtte be foreldrene mine om lov til å låne vidunderet, kunne jeg telefonnumrene til familiemedlemmer og venner – selv uvenner! – utenat. I dag er telefonen et av mine vitale organer, og jeg kan ikke engang nummeret til mamma.
  • Jeg forholder meg aktivt til et overraskende stort antall mennesker hver uke, og likevel kan en hel uke passere uten at jeg har ytret så mye som et ord, for ikke å nevne forlatt leiligheten.
  • Selv om mer og mer av livet mitt skjer i skrift og dermed lesning – to tause aktiviteter – synes jeg at livet mitt fylles med stadig mer støy, og jeg har utviklet en aversjon mot tv, radio og noen ganger andre mennesker.
  • Jeg har alltid hatt et behov for å skrive, og skrev dagbok fra jeg var tolv til tjueto. Så fikk jeg meg mobiltelefon, epost ble en del av hverdagen min, og jeg har ikke skrevet en eneste dagbokpassasje siden.
  • Større og større deler av livet mitt utfolder seg på internett, og et skummelt stort antall mennesker kan lese om det. Det føles som om jeg er i stand til å ivareta flere vennskap nå enn noen gang før, og likevel gjør det skummelt store antallet vennskap at jeg lever dette skrevne livet mitt så generelt at det kunne vært levd av hvem som helst.

Nå skal jeg innrømme at jeg nok har en sterkere interesse for det skrevne ord enn folk flest. Og fordi den ensomme ulven jeg innerst inne er ganske ofte får noen sosiale raptuser, har jeg kanskje større sans for disse såkalte sosiale, skrevne miljøene enn mange andre. Jeg er i tillegg single og bor alene. Men likevel mistenker jeg at min opplevelse av at mer og mer av livet mitt blir skrevet ned i stedet for fortalt – Gud forby levd! – er langt fra unik.

Mye oppmerksomhet er viet det faktum at den muntlige fortellertradisjonen er gått tapt i det moderne samfunnet med dets skrevne ord. Denne fortellertradisjonen refererer som oftest til organiserte, sosiale begivenheter hvor man viderefortalte en kulturs historie og myter. Disse kulturenes kollektive identitet og minne var avhengig av de muntlige historiestundene. Hva da med den veldig nødvendige historiefortellingen i et enkeltmenneskes liv? De små utvekslingene du og jeg pleide å ha i løpet av en telefonsamtale eller over kafébordet, og som ikke nådde opp blant en hel kulturs episke høydepunkter? Hva skjer med de personlige erfaringene våre – og vår evne til å huske – når våre personlige liv blir skrevet ned i stedet for fortalt? Hva betyr dette på et individuelt plan?

Jeg vet til en viss grad hva det betyr for meg. Jeg er en person med litterære ambisjoner. Jeg vil skrive, så om jeg nedtegner hver sving livet mitt tar, vil jeg ha et rikt materiale å arbeide med – i hvert fall hvis jeg vil forfatte noe selvbiografisk. Men hva slags litteratur vil dette bli? Alle disse snaue meldingene tatt helt ut av kontekst, ofte formatbegrenset til et gitt antall tegn? Når jeg aldri må anstrenge meg for å huske en erfaring fordi jeg alltid skriver den ned, vil jeg huske hvordan den føltes, der jeg sitter og sporer den tilbake i alt dette skrevne? (Om mulig! Et realt serverkræsj kan jo være det rene og skjære bokbål over livet mitt!) Forutsatt at jeg altså ikke gjorde en hel dagbokpassasje ut av denne erfaringen, men holdt meg til Twitters 140 tegn, og jeg har jo senebetennelse i tekstmeldingstommelen, så jeg skriver bare veldig kort på telefonen. Vil alle mine erfaringer være som de telefonnumrene jeg en gang husket, men som jeg nå har glemt fordi iPhonen min gjør det unødvendig å memorere dem? Du synes kanskje det var en litt drøy sammenligning? Hva er et telefonnummer sammenlignet med en erfaring?

Et telefonnummer er en enkel kode vi trenger for å få tilgang til en ganske kompleks, teknologisk prosess. Vi trenger aldri forholde oss til denne ganske komplekse, teknologiske prosessen fordi telefonnummeret gjør det for oss. Å være et menneske kan sies å være en slik kompleks prosess. La oss kalle denne prosessen identitet. Minnet vårt er den koden vi trenger for å få tilgang til vår identitet. Det moderne samfunnet med sitt skrevne ord har altså betydd slutten for den muntlige fortellertradisjonen, og dermed slutten for en kulturs kollektive minne og identitet. Hvorfor skulle det forholde seg annerledes med den personlige fortellingen? For våre skrevne liv huskes jo ikke. Historien har lært oss at det å skrive ned betyr å glemme. Vår individuelle identitet avhenger altså av vårt individuelt skrevne liv. Må jeg lese meg opp på meg selv for å kjenne meg selv? Hva slags leveropplevelse vil i så fall det bli? Ikke god litteratur i hvert fall. Fortellinger så generelle at dette livet kunne vært levd av hvem som helst! Hva er forskjellen på et telefonnummer og Facebook-statusoppdateringen «Kristin er på jobb»?

Minnenes plass i den menneskelige erfaringen og hva som gjør at vi husker er i stor grad fortsatt ikke avdekket. Under universitetsstudiene mine fordypet jeg meg i dette temaet. Da tok jeg også for meg kroppens, og ikke bare det vi tenker på som den hodelokaliserte bevissthetens, evne til å huske. Kroppen, vår forbløffende vakre kilde til visdom, har ikke engang vært nevnt her, og det vet jeg at den burde ha vært. Jeg kunne ha skrevet om den langsomme aktiviteten skjønnskrift. Jeg kunne ha skrevet noe om å leve livet i stedet for å beskrive det. Men alt dette blir for omstendelig for bloggformatet, og ikke husker jeg nok fra disse studiene til å mene noe kompetent heller. Men jeg anser meg selv for å være en kompetent bruker av det skrevne ord; i eposter, tekstmeldinger og sosiale medier. Hvem gjør det meg til?