Historien om et hundebitt

De siste 700 meterne av den faste løpeturen min i Praiano består utelukkende av trapper, og jeg har straks nådd toppen da jeg møter en mann med en beagletispe i bånd. Hun borer snuten sin ned i en stein, dypt konsentrert, og jeg stopper ikke for å klappe henne. Ordet løpetid flagrer gjennom hodet mitt, jeg vet ikke hvorfor, men det har mer å gjøre med tispens adferd enn med min egen løping. Jeg er merkelig lett i stegene til å ha fullført nesten hele turen. Praiano er en liten landsby i fjellsiden av Amalfikysten, og her går veiene enten rett ned eller rett opp, sjeldent bortover. Treningsappen min har nettopp informert meg om at jeg er i ferd med å sette rekord på runden jeg løper annenhver dag. Jeg tilskriver lettheten det faktum at jeg akkurat har tilbrakt tre uvanlig produktive timer med romanen jeg skriver på. Jeg tror rett og slett at dette kan bli en bok. Fysikken min er nemlig ikke noe å skryte av. Jeg glemte å ta astmasprayen min før jeg løp ut, og røyken fra de mange skogbrannene her på kysten ligger tung over landsbyen. Det svir i brystet, så merkbar er den. I går blåste det opp med kuling i kastene, og helikoptre og fly som er innkalt til å slukke brannene flyr opp og ned fjellsiden som selveste Sisyfos.  Les videre

Advertisements

Teknologien i vårt liv

Det er antakelig det faktum at jeg fikler med telefonen min og spillelista jeg er så lei av som gjør at jeg i det hele tatt får øye på adgangskortet som ligger der midt i gata. Jeg går bort og plukker det opp. Per Ove Lerke (han heter i hvert fall det i denne fortellingen) som er ansatt i en stor teknologibedrift har visst mistet dette kortet. Jeg tenker på denne teknologibedriften, hvor mye juicy tech-greier man kan stjele med kortet i Per Oves navn. Hvordan man kan sno seg inn i lokalene som en sleip slange mens Per Ove står og hviler på den ene foten, så den andre i et SCRUM-møte, og man kan lett bare gå og finne hev-senk-pulten hans i kontorlandskapet, det er jo så mye folk ut og inn i disse bedriftene, og der henger allværsjakka til Per Ove, med lommeboka og kredittkort i og det hele. Og man kan bare ta for seg enda mer i Per Oves navn og liv. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor sårbar teknologien gjør oss.

Jeg ser opp på boligblokka jeg står foran. Per Ove bor sikkert her. Jeg slår ham opp på 1881, og jommen. Jeg ringer telefonen hans. En slepen guttestemme svarer. Sønnen hans.
-Jeg har funnet adgangskortet til faren din. Jeg står uti gata med det hvis han vil ha det.
(Om alt annet her i verden bare går fortere og fortere, kan vi likevel alltid stole på tenåringsguttas monumentale sløvhet.)
-Ja… Men… Åssen vet du hvor vi bor?
-Jeg slo opp navnet til faren din på 1881.
-Å ja…. Jeg kan jo komme ned. … Eller… egentlig er det jo pappas kort, så det er jo han som burde gå ut. … Vent litt.
Han tar telefonen bort fra øret.
-Pappa!…. PAPPA! …. Det er en dame uti gata som har adgangskortet ditt! …. DET ER EN DAME UTI GATA SOM HAR ADGANGSKORTET DITT!!!
Liten pause.
-Hallo, det er Per Ove?
Jeg forklarer saken igjen. Han virker litt fortumlet.
-Ja… Jeg får komme ned da. Jeg kommer nå med en gang.
Ikke lenge etter kommer han ut av blokka. Jeg gir ham kortet, han takker, og jeg sier hadebra og går resten av veien hjem.

Idet jeg kommer inn døra hjemme piper det i telefonen min.
«Per Ove har vippset deg 200kr.» Det følger med en melding.
-Finnerlønn💰
Først tenker jeg at det er for gæernt. Det er slett ikke nødvendig. Men det er jo uhøflig å bare vippse dem tilbake? Jeg bestemmer meg for å beholde dem, og sender ham en melding i retur hvor jeg takker. Ja, den teknologien, den teknologien!

Hevd

Jeg satt der og skreiv i dagboka mi. Hadde funnet meg en fin plass på benken ved vinduet, akkurat sånn jeg liker det. Kafébetjeningen hadde plassert en stor, blå krukke med noen knalloransje blomster i på benken ved siden av meg, og sammen med pennen min og silkebandet på dagboka utgjorde de et sånt tilfeldig, men vakkert stilleben som ga meg et blaff av total tilfredshet.

Det satt en mann i enden av benken. Mellom oss sto to tomme krakker. Det kom et par inn døra, med dama i teten. De ville sitte på de to krakkene, selv om det ble lovlig trangt. Dama var visst av den geskjeftige typen. Hun greip straks krukka med blomstene og plasserte den på en tripptrapp betjeningen bruker til å plukke ned kaffeposene høyest oppe på utstillingsveggen. Mannen i enden av benken skjønte hvor det bar, så han forduftet.

Den fine plassen min var også truet. Stillebenet var allerede ødelagt. Hva ble det neste? Skulle hun ha meg til å samle kroppen min litt mer over dagboka? Jeg visste at jeg breiet meg. Når jeg skriver for hand må jeg av en eller annen grunn sitte i en helt absurd vinkel som neppe er ergonomisk tilrådelig. Jeg hadde ikke lyst til å samle meg, men gjorde det likevel. Jeg ville be henne om å samle seg. Nå var hun opptatt med å finne aviser fra bunken kafeen har tilgjengelig for kundene sine. Hun så målrettet ut. VG var det hun lette etter, og nå klasket hun avisa i benken foran seg, som om hun ville feste den til plassen der hun skulle sitte. Den mer stillfarne mannen hennes ba om å få sportsdelen, du kan vel gi meg sporten først som sist. Og så gikk dama og kjøpte kaffe til dem. Svart kaffe til han, iskaffe til henne, med sugerør. Jeg fikk et bilde i hodet, av en skilpaddes blødende nesebor idet noen trekker ut et sugerør av neseboret med tang.

Dama leste ikke VG fra begynnelsen, men gikk straks til kryssordsidene. Hun begynte med Påkryssogtvers, men avbrøt snart for å gå og smelle igjen inngangsdøra. Folk som kom og gikk tok ikke med seg døra. Dama mobiliserte betjeningen, de måtte jo holde døra igjen, det er jo bare april. Så var det til med kryssordene igjen.

Er det lov å løse kryssordene i avisene som tross alt tilhører kafeen? Hvem har i så fall førsteretten? Dama som satt ved siden av meg, åpenbart. Eller hun hevdet denne retten. Akkurat som hun hevdet plassen til den fine blomsterkrukka. Nå ville hun at mannen skulle løse kryssord også, så hun reiv ut en side av avisa til ham. Hun reiv i kafeens avis. Mannen sa ikke stort, han bare tok fram en penn av jakkelomma og begynte på det øverste i hjørnet, til hennes indignasjon. Nei nå må du gi deg! Det er jo det enkleste! Hun slurpet på iskaffen sin. Leste noen notiser. Kommenterte dem til mannen, som var opptatt med kryssordet sitt og bare sa ja og ha.

Så kom hun over en sak om det foreslåtte tiggeforbudet. Det krøllet seg inni meg. Det dette hevdende mennesket sa. Jeg ville med ett hjem til eksamensarbeidet. Men før jeg rakk å pakke sammen, tok dama et siste magadrag av sugerøret i iskaffen sin. Det var ingen tvil – den var tom. Så da var det oppbrudd. Mannen fomlet med å kneppe jakka si fort nok. På vei ut døra la hun avisa med kryssordene tilbake i bunken med de andre avisene. Nølende, som om hun egentlig ikke hadde lyst. Men så var det gjort, og hun ga avisa to små klapp, før hun forsvant. Fra krakken min kunne jeg se at hun hadde skrevet navnet sitt på avisa, med et smilefjes bak. Jommen hadde hun skrevet navnet sitt på avisa. Trine 🙂.

Ikke ny, men helt ren

Jeg sitter på bussen. En herja fyr strever seg inn med koffert og bag på slep, mumler for seg selv. Dumper ned på setet ved siden av meg forrest i bussen. Jeg vender meg mot vinduet, orker ikke forholde meg til alle de vanskelige livene. Men jeg ser speilbildet av ham i bussruta. Han stryker noen gjenstridige hår ned mot hodet, biter nervøst på de allerede nedbitte neglene sine. De klumpete hendene hans, fulle av arr, livet de må ha levd! Og jeg ser den lys beige catalinajakka hans, som ikke er ny, men helt ren likevel. Og bagen og kofferten som også har noe skikkelig over seg, selv om de kommer fra en annen tid. Han spør bussjåføren pent om å få gå av foran i bussen med all bagasjen, det er så mye folk i midtgangen. Han følger med på holdeplassene, trykker raskt på stopp-knappen idet vi forlater en stasjon, tydelig ivrig etter å komme av på rett sted. Han går av på samme holdeplass som meg. Jeg håper han får det bra der.

De nye naboene

Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.

Purple Rain

Mamma hadde kjøpt spraydeodoranter til meg og søstra mi. Det var litt flaut, men mest kult. Som om vi omsider hadde fått tillatelse til et eller annet, jeg var ikke helt sikker på hva. Min var lilla med to eksotiske fugler på. Den het Love Birds, og jeg hadde gitt meg selv en generøs dusj av den. Hele kvelden gikk jeg og ventet på at DJ-en skulle slå av alt unntatt discokula og de lilla lysstoffrørene som fikk alt det hvite til å glore i mørket. Så skulle de tjukke gitartonene ljome gjennom discoteket (som egentlig var bomberommet på skolen). I NEVER MEANT TO CAUSE YOU ANY SORROW! Og så – var det stilledans!

(Denne teksten ble skrevet i anledning artisten Princes bortgang.)

Nærmere

Du vet, når du står og fikler med noe eller er ute og går eller bare sitter på t-banen eller noe, og så får du uforvarende se speilbildet av deg selv i en blank overflate, og det er den dama du mistenker at du har blitt, hun du ellers ikke helt klarer å begripe at fins, men du har jo hørt det. At hun nærmer seg førti og det at hun gjerne vil bli litt tynnere gjør plutselig ingen tjenester lenger for huden hun har på halsen eller i ansiktet for den saks skyld. Og du respekterer henne jo, for hun er deg og hun er dessuten forsvarsløs, og du føler kanskje et blaff av omsorg for skikkelsen som for et øyeblikk ikke visste at hun ble iakttatt, og dermed røpet alvoret i livet sitt. Det lå i nyven mellom øyenbrynene, i skyggen under øyet. Du har jo sett det på venninner når de sminker seg foran speilet og du fersker dem i å legge an det ansiktet de tror de har hele tiden, litt mer trutmunn og kinnben, litt mindre dobbelthake. Men både de og du har et annet ansikt også, det du nettopp bare fikk et glimt av og som du engster deg for at er ditt sanne ansikt. Hun forsvinner like raskt som hun dukket opp, igjen er bare en vag fornemmelse av noe sant, og heldigvis noe du tror kanskje er ydmykhet eller noe. Du klarer ikke helt sette fingeren på det. Så legger du plutselig merke til hvor skittent det speilet der er, herregud, det er da ikke så lenge siden du pusset det. Men det gidder du i hvert fall ikke gjøre noe med akkurat nå. Livet er for kort.