I denne videoen forteller jeg om bøker jeg har lest i august – og litt i september.
korttekster
Teknologien i vårt liv
Det er antakelig det faktum at jeg fikler med telefonen min og spillelista jeg er så lei av som gjør at jeg i det hele tatt får øye på adgangskortet som ligger der midt i gata. Jeg går bort og plukker det opp. Per Ove Lerke (han heter i hvert fall det i denne fortellingen) som er ansatt i en stor teknologibedrift har visst mistet dette kortet. Jeg tenker på denne teknologibedriften, hvor mye juicy tech-greier man kan stjele med kortet i Per Oves navn. Hvordan man kan sno seg inn i lokalene som en sleip slange mens Per Ove står og hviler på den ene foten, så den andre i et SCRUM-møte, og man kan lett bare gå og finne hev-senk-pulten hans i kontorlandskapet, det er jo så mye folk ut og inn i disse bedriftene, og der henger allværsjakka til Per Ove, med lommeboka og kredittkort i og det hele. Og man kan bare ta for seg enda mer i Per Oves navn og liv. Jeg grøsser når jeg tenker på hvor sårbar teknologien gjør oss.
Jeg ser opp på boligblokka jeg står foran. Per Ove bor sikkert her. Jeg slår ham opp på 1881, og jommen. Jeg ringer telefonen hans. En slepen guttestemme svarer. Sønnen hans.
-Jeg har funnet adgangskortet til faren din. Jeg står uti gata med det hvis han vil ha det.
(Om alt annet her i verden bare går fortere og fortere, kan vi likevel alltid stole på tenåringsguttas monumentale sløvhet.)
-Ja… Men… Åssen vet du hvor vi bor?
-Jeg slo opp navnet til faren din på 1881.
-Å ja…. Jeg kan jo komme ned. … Eller… egentlig er det jo pappas kort, så det er jo han som burde gå ut. … Vent litt.
Han tar telefonen bort fra øret.
-Pappa!…. PAPPA! …. Det er en dame uti gata som har adgangskortet ditt! …. DET ER EN DAME UTI GATA SOM HAR ADGANGSKORTET DITT!!!
Liten pause.
-Hallo, det er Per Ove?
Jeg forklarer saken igjen. Han virker litt fortumlet.
-Ja… Jeg får komme ned da. Jeg kommer nå med en gang.
Ikke lenge etter kommer han ut av blokka. Jeg gir ham kortet, han takker, og jeg sier hadebra og går resten av veien hjem.
Idet jeg kommer inn døra hjemme piper det i telefonen min.
«Per Ove har vippset deg 200kr.» Det følger med en melding.
-Finnerlønn
💰
Først tenker jeg at det er for gæernt. Det er slett ikke nødvendig. Men det er jo uhøflig å bare vippse dem tilbake? Jeg bestemmer meg for å beholde dem, og sender ham en melding i retur hvor jeg takker. Ja, den teknologien, den teknologien!
Ikke ny, men helt ren
Jeg sitter på bussen. En herja fyr strever seg inn med koffert og bag på slep, mumler for seg selv. Dumper ned på setet ved siden av meg forrest i bussen. Jeg vender meg mot vinduet, orker ikke forholde meg til alle de vanskelige livene. Men jeg ser speilbildet av ham i bussruta. Han stryker noen gjenstridige hår ned mot hodet, biter nervøst på de allerede nedbitte neglene sine. De klumpete hendene hans, fulle av arr, livet de må ha levd! Og jeg ser den lys beige catalinajakka hans, som ikke er ny, men helt ren likevel. Og bagen og kofferten som også har noe skikkelig over seg, selv om de kommer fra en annen tid. Han spør bussjåføren pent om å få gå av foran i bussen med all bagasjen, det er så mye folk i midtgangen. Han følger med på holdeplassene, trykker raskt på stopp-knappen idet vi forlater en stasjon, tydelig ivrig etter å komme av på rett sted. Han går av på samme holdeplass som meg. Jeg håper han får det bra der.
De nye naboene
Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.
Purple Rain
Mamma hadde kjøpt spraydeodoranter til meg og søstra mi. Det var litt flaut, men mest kult. Som om vi omsider hadde fått tillatelse til et eller annet, jeg var ikke helt sikker på hva. Min var lilla med to eksotiske fugler på. Den het Love Birds, og jeg hadde gitt meg selv en generøs dusj av den. Hele kvelden gikk jeg og ventet på at DJ-en skulle slå av alt unntatt discokula og de lilla lysstoffrørene som fikk alt det hvite til å glore i mørket. Så skulle de tjukke gitartonene ljome gjennom discoteket (som egentlig var bomberommet på skolen). I NEVER MEANT TO CAUSE YOU ANY SORROW! Og så – var det stilledans!
(Denne teksten ble skrevet i anledning artisten Princes bortgang.)
Nærmere
Du vet, når du står og fikler med noe eller er ute og går eller bare sitter på t-banen eller noe, og så får du uforvarende se speilbildet av deg selv i en blank overflate, og det er den dama du mistenker at du har blitt, hun du ellers ikke helt klarer å begripe at fins, men du har jo hørt det. At hun nærmer seg førti og det at hun gjerne vil bli litt tynnere gjør plutselig ingen tjenester lenger for huden hun har på halsen eller i ansiktet for den saks skyld. Og du respekterer henne jo, for hun er deg og hun er dessuten forsvarsløs, og du føler kanskje et blaff av omsorg for skikkelsen som for et øyeblikk ikke visste at hun ble iakttatt, og dermed røpet alvoret i livet sitt. Det lå i nyven mellom øyenbrynene, i skyggen under øyet. Du har jo sett det på venninner når de sminker seg foran speilet og du fersker dem i å legge an det ansiktet de tror de har hele tiden, litt mer trutmunn og kinnben, litt mindre dobbelthake. Men både de og du har et annet ansikt også, det du nettopp bare fikk et glimt av og som du engster deg for at er ditt sanne ansikt. Hun forsvinner like raskt som hun dukket opp, igjen er bare en vag fornemmelse av noe sant, og heldigvis noe du tror kanskje er ydmykhet eller noe. Du klarer ikke helt sette fingeren på det. Så legger du plutselig merke til hvor skittent det speilet der er, herregud, det er da ikke så lenge siden du pusset det. Men det gidder du i hvert fall ikke gjøre noe med akkurat nå. Livet er for kort.
Kristin forteller 