De nye naboene

Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.

Advertisements

Kompisjulebord

Gutta i nabogården har julebord. Jeg ser dem i vinduet. De tar det svært alvorlig, dette julebordet, for de har alle hvite skjorter, slips og bukseseler på. De holder taler, en etter en. Først trodde jeg de lekte en mimelek, for det er så mye dramatiske fakter og geberder. Men nei, de taler om noe alvorlig. En av dem legger hendene bak hodet mens han lytter, og han som taler akkurat nå svinger ei ølflaske i ei hand, en slentrende knekk i ryggen og den andre handa i lomma. Det er med andre ord et kompisjulebord hvor gutta blir sentimentale og sier at de er glad i hverandre. Det er bra. Nå klappes det. Og der ja, en kameratslig klem. Alt er som det skal være.

Evig tragedie

I begynnelsen var jeg imponert over operasangerinnen som bor over meg. Men når jeg lever med denne operasangerinnen over meg absolutt hele tiden, blir hun plutselig til en skrikekjerring. Før hadde jeg en gresk restaurant som nærmeste nabo. Om sommeren spilte de mandolin på uteserveringen der. Jeg kunne bare lukke øynene, så var jeg i Hellas. Her jeg bor nå befinner jeg meg i en evig tragedie.

Musa i veggen

Jeg har en stengt ventil på veggen, mellom vinduet og radiatoren. I ventilen bor en mus. Jeg kan høre den om kvelden når jeg sitter her og skriver, hver minste lille bevegelse den gjør, og den hører sikkert hver minste lille bevegelse jeg gjør. Her sitter vi sammen hver kveld og varmer oss mot den samme radiatoren, musa og jeg, med bare et tynt ventillokk mellom oss. Og vi har ikke engang hilst på hverandre!

Søvnig søndag: Naboer

Jeg vokste opp i villa, og ante ikke hvor stille det er i en villa før jeg flyttet inn i et borettslag i Oslo i 1998. På stille dager som søndager blir man veldig klar over at man ikke er alene i borettslaget. Man kunne nesten tro det ellers, det er merkelig hvor lite man egentlig ser av naboene sine. I blokka på Sinsen bodde for eksempel et par på skrå over meg som jeg aldri så. Men jeg vet at de bodde der, og jeg tror det var et par, eller far og datter. Men antakelig et par, for om ikke jeg så dem, så fikk jeg i hvert fall et glimt av alle møblene som kom flyvende forbi balkongen min. I vilt raseri heiv de ut stoler og reoler og av og til ting av glass og du vet ikke hva fra balkongen i tredje. Og kjeftingen hørte jeg. Så det var krangling, og ikke rydding, som foregikk, og derfor var de antakelig et par. Les videre