Therese Bohmans Den andre kvinnen – endelig en roman om dette!

Da jeg bladde gjennom utgivelseslistene til de norske forlagene denne høsten, la jeg spesielt merke til Therese Bohmans Den andre kvinnen. Noe sa meg at den uanselige boken antakelig var en perle. Og ja! Den levde faktisk opp til de høye forventningene mine. Jeg-fortelleren i romanen, som forblir navnløs, er 24 år, har et friår fra litteraturstudiene og jobber i storkjøkkenet på et sykehus i Norrköping. Hun skjemmes over jobben som ikke matcher intellektet hennes, kjeder seg i selskap med den borgerlige venninnen sin Emelie, og drømmer om å innlede et forhold til den kjekke overlegen Carl Malmberg. Carl kunne vært faren hennes, så mye eldre er han. Dessuten er han gift. Men jeg-fortelleren ser utilgjengeligheten hans som en del av attraksjonen. Hun skal bli forfatter og må sanke livserfaringer som gir henne noe å skrive om. Under den uformelige, hvite kantinehabitten går hun med sexy undertøy hun håper han skal legge merke til. Og uten at jeg nå røper for mye, kan jeg jo avsløre at hun får det som hun vil, i hvert fall til å begynne med.

Denne leseren, som har rukket å bli en del eldre enn jeg-fortelleren, ser tilbake på den samme livshungeren, men også den samme manglende ydmykheten overfor mennesker og livet som jeg-fortelleren oppviser. Slik ung freidighet ender jo alltid (heldigvis) med knall og fall. Det blir for lavt under taket. Eller som Emelie sier: «Det er ikke mye som får passere.» Men Den andre kvinnen er ikke så forutsigbar at den ikke er spennende – langt derifra. Jeg kunne ikke legge den fra meg. For i tillegg til å komme med en hel del skarpe betraktninger om kjønn, klasse, ensomhet og forventninger til livet har Bohman laget et plott med flere uforutsette vendinger som setter hovedpersonen i det ene dilemmaet etter det andre. Romanen er både intellektuelt utfordrende og herlig underholdende.

Jeg har savnet en roman om akkurat denne generasjonen. Bohman er født i 1978, og tiden hun skildrer minner om min egen studietid. Jeg vil tro at miljøet og den sosiale klassen hovedpersonen tilhører har sterk resonans i min generasjon kvinner fra distriktsnorge. Norrköping fungerer som en egen karakter i romanen – en gammel industriby som nå er blitt en studentby, men hvor sporene av arbeidersamfunnet fortsatt er tydelige. Hovedpersonen står også med føttene i arbeiderklassen og hodet i akademia, uten den nedarvede kulturelle kapitalen som den øvre middelklassen (eller borgerskapet om du vil) så selvfølgelig manøvrerer rundt i.

Det fins en arbeiderklasse som lever ordnede liv med små midler, arbeider og gjør opp for seg, er hel og ren og veloppdragen, men underdanig i forhold til alt som oppfattes som autoriteter: leger, lærere, myndigheter, til og med servitører på restauranter de få gangene man er ute og spiser. Som aldri ville stille spørsmål ved en diagnose eller en karaktersetting eller en dårlig hovedrett, som ikke vil være til bry. De får ingen bøker skrevet om seg, kanskje fordi det er et udramatisk liv. Jeg burde skrive om dem, men det vil jeg jo ikke. Likevel savner jeg dem, både i kunsten og i den allmenne bevisstheten, og provoseres av at det ikke er mulig å si arbeiderklasse uten å framkalle en lett mine av vemmelse eller medlidenhet hos personer som forestiller seg misbruk og misære og tatoveringer rundt korsryggen. 

Denne posisjonen midt imellom viser seg i kvinneligheten hennes også. Selv om hun ikke vil det, kommer den vulgære kvinnen noen ganger til overflaten. Den som assosieres med arbeiderklassen snarere enn borgerskapet, og som har mer til felles med horen enn med madonnaen. I motsetning til feminist-venninnene hun skulle ha vært lojal mot og følt et fellesskap med, vil faktisk jeg-fortelleren gjøre seg attråverdig for mannen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg tror at alt jeg gjør må godkjennes av andre kvinner. For hver beslutning jeg tar føles det som jeg kommer til å bli stilt overfor et kvinnetribunal, samtidig som jeg egentlig ikke er det minste interessert i godkjennelse fra andre kvinner.  

Det gjør vondt å lese om ensomheten hennes. De utakknemlige medstudinene fra borgerskapet, som ikke ser ut til å ha skjønt hva virkelig frihet innebærer, har hun tilsynelatende ingenting til felles med. Men hun er heller ikke Kjellermennesket fra Dostojevskijs roman, som hun setter så høyt. Og den intellektuelle friheten hun drømmer om har en pris i kroner og øre. Hvem skal betale den?

© fotograf Sara Mac Key

Den andre kvinnen er Therese Bohmans andre roman, og den ble nominert til både Sveriges Radios romanpris og Nordisk Råds Litteraturpris. Det er lett å forstå hvorfor. Den har en helt distinkt stemme, en uanstrengt litterær stil som vitner om en dyktig forfatter med sunn selvtillit. (Den norske oversettelsen hadde hatt godt av en kraftigere vask.) Dessuten kler stilen stoffet godt. Og om ikke jeg-fortelleren føler tilhørighet i et fellesskap, følte jeg som leser et sterkt fellesskap med den nære og troverdige personligheten Bohman har skapt. Vi trenger flere romaner om denne generasjonen kvinner i skjæringspunktet mellom arbeider- og middelklassen. Svært gjerne fra Therese Bohman.

***

Jeg vil gjerne takke Cappelen Damm som sendte meg et anmeldereksemplar av denne boken på min forespørsel.

Advertisements

Fellesskapet er en toveis ting – Jon Fosses Barnet


barnet8
Her om dagen så den kloke venninna mi og jeg Jon Fosses Barnet på Nationaltheatret. Agnes, Fredrik og en flaskepanter møtes i et busskur. Man forstår at de ikke er blant samfunnets mest privilegerte. De sliter seg gjennom en dialog full av velmentheter og goddagmannøkseskaft og gjentakelser (som er så typisk for poetiske Fosse), og som røper at de ikke har det så bra. Og så tar Agnes sats og sier noe slikt som:
– Nokon gonger reiste eg inn til byen utan fyr… berre så eg kunne spørre nokon om fyr.
Så ensom var hun. Men så finner hun og Fredrik hverandre, og da blir plutselig flaskepanteren, som til da hadde vært en del av det skrale fellesskapet, støtt ut og mistenkeliggjort. Hvorfor henger han hele tiden rundt dem? Hva er det han vil? Det samme skjer med den enslige mora til Agnes, som besøker paret. Enda hun til tross for trang økonomi kommer med gaver og mat til dem. Generøsiteten og nærværet hennes er plutselig så kleint for det lykkelige paret, som nå har klart å leie seg en leilighet. Det er et eller annet med fortiden. Og når paret opplever en krise og Agnes havner på sykehus, forsøker en sykepleier å holde Fredrik med selskap, men hun skammer seg over alle spørsmålene hun stiller. Må ikke spørre og grave så fælt, korrigerer sykepleieren seg selv, men da går også samtalen i stå. Flaskepanteren er forresten bare snill. Når paret står midt i krisa, gir han dem en tulipan. Det vil si, han blir nødt til å legge den utenfor døra deres på sykehuset, for de vil ikke si hvor de bor nå.

Venninna mi og jeg diskuterte viktigheten av å tilhøre et fellesskap, og hvordan fellesskapet smuldrer opp. Det finnes så mange ensomme mennesker. Hva kommer det av? Les videre

DETTE – kaller jeg en roman om kjærlighet!

Graham Greene – jeg hadde bare lest en novelle av ham tidligere, så vidt jeg kan huske. Fytti fillern, for en forfatter! The End of the Affair (Slutten på leken) må være den beste beskrivelsen av kjærlighet jeg noen gang har lest. Det vil si – jeg har hørt den på lydbok. Audible har en serie lydbøker innlest av Hollywood-skuespillere, og Greenes roman er lest av Colin Firth. Selvsagt har innlesningen mye å si for opplevelsen av romanen. Firth tar seg god tid, leser med stor innlevelse i passasjene som dveler ved hat, kjærlighet, sjalusi og gudstro. Jeg ble helt på gråten flere ganger, boken var så vakker, jeg ble opprørt, jeg-fortelleren var så ondskapsfull.

endaffairHva denne moderne klassikeren fra 1951 handler om? Vi skal tilbake til 1946, og det er gått halvannet år siden forfatteren Maurice Bendrix, forbitret og fortvilet, ble forlatt av elskerinnen Sarah Miles uten noen forklaring. Affæren begynte som en del av et research-prosjekt Bendrix bedrev i forbindelse med en roman han skrev – en roman om en embetsmann. Sarah er gift med embetsmannen Henry, som ironisk nok er ansatt i The Ministry of Home Security. Les videre

Arianna Huffington har skremt meg i seng

En gang i 2007 falt plutselig Arianna Huffington, grunnleggeren av og ansvarlig redaktør for The Huffington Post, bevisstløs om på kontoret sitt. På vei ned mot gulvet slo hun ansiktet i skrivepulten og brakk kjevebenet. En stund etter våknet hun i en blodpøl. Dette var på den tiden da hun ble regnet som en av verdens mest innflytelsesrike kvinner. Årsaken til fallet var rett og slett overanstrengelse og alvorlig søvnmangel over lang tid. Hun var utbrent.

thrive-book-cover-sFallet ble utgangspunktet for boken hennes fra 2014 – Thrive – The Third Metric to Redefining Success and Creating a Life of Well-Being, Wisdom, and Wonder. I boken tar hun et betimelig oppgjør med Vestens definisjon på suksess. Les videre