Nærmere

Du vet, når du står og fikler med noe eller er ute og går eller bare sitter på t-banen eller noe, og så får du uforvarende se speilbildet av deg selv i en blank overflate, og det er den dama du mistenker at du har blitt, hun du ellers ikke helt klarer å begripe at fins, men du har jo hørt det. At hun nærmer seg førti og det at hun gjerne vil bli litt tynnere gjør plutselig ingen tjenester lenger for huden hun har på halsen eller i ansiktet for den saks skyld. Og du respekterer henne jo, for hun er deg og hun er dessuten forsvarsløs, og du føler kanskje et blaff av omsorg for skikkelsen som for et øyeblikk ikke visste at hun ble iakttatt, og dermed røpet alvoret i livet sitt. Det lå i nyven mellom øyenbrynene, i skyggen under øyet. Du har jo sett det på venninner når de sminker seg foran speilet og du fersker dem i å legge an det ansiktet de tror de har hele tiden, litt mer trutmunn og kinnben, litt mindre dobbelthake. Men både de og du har et annet ansikt også, det du nettopp bare fikk et glimt av og som du engster deg for at er ditt sanne ansikt. Hun forsvinner like raskt som hun dukket opp, igjen er bare en vag fornemmelse av noe sant, og heldigvis noe du tror kanskje er ydmykhet eller noe. Du klarer ikke helt sette fingeren på det. Så legger du plutselig merke til hvor skittent det speilet der er, herregud, det er da ikke så lenge siden du pusset det. Men det gidder du i hvert fall ikke gjøre noe med akkurat nå. Livet er for kort.

Før i tiden

Bankfunksjonæren: «Jeg kan ikke hjelpe deg med dette. Jeg har ikke lov lenger. Du må be NAV om kontantkort.»
Den forsiktige mannen med visakortet i hånden: «Pin-kode… Pin…»
Bankfunksjonæren: «Men jeg har ikke lov til å hjelpe deg med uttak lenger. Du må få deg kontantkort… Kontantkort!»

Jeg skulle ønske det ikke var så komplisert for ham. Det ser ut til at livet er vanskelig nok, om ikke han skal slite med dette også. Så blir det min tur.
Jeg: «Jeg skulle gjerne ha satt inn disse euroene på kontoen min.»
Bankfunksjonæren: «Det får du ikke gjort her.»
Jeg: ….??
Bankfunksjonæren: «Vi har ingen kontanter her. Vi har ikke kasse lenger.»
Jeg: «Men dette er jo en bank.»
Bankfunksjonæren: «Ja. Men vi har sluttet med kontanter. Du må gå ned til vekslingskontoret i enden av Karl Johan. Jeg husker ikke hva det heter. Og så må du veksle inn euroene i norske kroner, som du så kan sette inn på visakortet ditt i en av automatene våre.» 

I mitt ikke helt stille sinn tenker jeg: Dette er jo helt tullete! Hva skjer med samfunnet? Som er så komplisert at folk ikke engang klarer å heve trygden sin? En bank som ikke driver med penger? Men jeg sier det ikke høyt. Det er jo ikke damen i den stilige drakten og de sylskarpe skoene sin skyld. For alt jeg vet synes hun det er pyton å stå vakt ved kølapp-maskinen, som til tross for et tilsynelatende forklarende display må betjenes av en bankfunksjonær. Slik at folk trekker riktig kølapp. Jeg mistenker at hun likte jobben bedre før, da hun satt i kassen og kunne hjelpe folk med det de kom for. Jeg forlater banken med uforrettet sak, og føler meg veldig, veldig gammel.

Kompisjulebord

Gutta i nabogården har julebord. Jeg ser dem i vinduet. De tar det svært alvorlig, dette julebordet, for de har alle hvite skjorter, slips og bukseseler på. De holder taler, en etter en. Først trodde jeg de lekte en mimelek, for det er så mye dramatiske fakter og geberder. Men nei, de taler om noe alvorlig. En av dem legger hendene bak hodet mens han lytter, og han som taler akkurat nå svinger ei ølflaske i ei hand, en slentrende knekk i ryggen og den andre handa i lomma. Det er med andre ord et kompisjulebord hvor gutta blir sentimentale og sier at de er glad i hverandre. Det er bra. Nå klappes det. Og der ja, en kameratslig klem. Alt er som det skal være.

Rekognosering

Mann kommer inn i restauranten. På min alder, allværsjakke. Jeg bare vet det når jeg ser hvordan han scanner lokalet, litt stresset av at han er sent ute. De skulle ha møttes syv, sant? Den er snart ti over. Han har helt sikkert bilde av seg selv i spektakulært fjellandskap på profilen sin. Han driver nok med foto på fritida, hører på Madrugada og eier en engelsk setter. Han lar blikket hvile litt på meg, her jeg sitter alene, men skjønner snart at det ikke er denne dama han skal møte. Han scanner videre, går lenger inn i lokalet. I mitt stille sinn ønsker jeg ham lykke til på nett-daten sin.

Det blir et helvete

Jeg har fått ny telefon. Og nytt modem. Logg inn her. Og her. Og her. Du har glemt passordet. Du har glemt brukernavnet. Du har brukt opp forsøkene dine. Sjekk mailen din, klikk på lenken, tast inn sikkerhetskoden. Finn opp et nytt passord du kan glemme til neste gang. Hvis du sletter disse dataene, vil de være tapt for evig og alltid! Helvetes oppdateringshelvete!!! Hva er det egentlig jeg har lagret, og hvor finner jeg det siden? I skya? Virker skya? Jeg synes det skyer over! Helvetes kabelhelvete!!! En eller annen dag tar kablene over verden. Meter på meter, mil på mil, de bare tyter ut av husene våre som slanger. Vi ser det ikke komme, vi vet ikke engang hva mesteparten av disse kablene er til, men vi kan jo ikke kaste dem! Noe må de jo være til! Før det er for sent. De bare ligger i en krok eller bak et skap eller i en Apple-eske, fortsatt i plasten, med stripsen på, og så bare tar de over. Kablene hadde denne planen hele tiden, ubrukelige kabler. De tar over verden. Det blir et helvete!

Kunne ikke ljuge

Det eneste bandet jeg kunne stå inne for på den tida var Bee Gees. Jeg beundra dem på en sjenert måte, for de var jo feil. De var jo ikke New Kids on the Block. Og JEG var jo helt feil! Som spilte klassisk piano og ikke likte det alle de andre likte, ikke fant den hysteriske fan’en i meg som grein og hylte og tapetserte jenterommet med plakater. Til jul ga broren min meg en kassettkoffert, og oppi var min første, egne kassett. Et julealbum av New Kids on the Block. Den snille broren min håpa vel at jeg var normal, han ga meg det alle andre søstre på min alder drømte om. Jeg venta og venta på at jeg skulle begynne å like New Kids, nøyaktig slik jeg venta og venta på at jeg skulle få pupper. Jeg følte meg så uendelig barnslig! Og samtidig håpløs og veslevoksen, der jeg sto med skamrødmen brennende i kinna og fikla med teipen som skulle holde en middels stor plakat av Bee Gees oppe på veggen bak døra på rommet mitt. Det var så pinlig, BEE GEES! Det var jo bare gamle folk som likte dem! Men jeg kunne bare ikke ljuge om hvem jeg var.

Jeg skulle faktisk komme til å like Bee Gees bedre og bedre, og nå føler jeg meg endelig nesten normal, for tida har tatt meg igjen, og Bee Gees har bestått. De fortjente min sjenerte, skambefengte beundring på veggen bak døra. Men hyling og grining og tapetsering driver jeg fortsatt ikke med. Jeg har godt opp i voksen alder faktisk tenkt at det kanskje er noe galt med meg fordi jeg aldri har blitt hysterisk fan av noe, bare denne utidige og sjenerte beundringa. Det slo til i fjor igjen, på Karpe Diem-konsert. Ja, bare i revers. Det var så jeg rødma litt av skam, for nevøene mine satt ved siden av meg og regna med at jeg skulle oppføre meg som ei tante. Tanter skal liksom ikke beundre neste generasjons popidoler. I dag har Karpe Diem premiere med ny sang på VG Nett – «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» – og jeg tror den får folk, særlig unge, til å tenke sjøl. Så nå har jeg fikla fryktelig lenge her på Facebook-veggen min for å henge opp dette her. Rødmen har ikke uteblitt, men det får bare stå til. Jeg kan jo ikke ljuge om hvem jeg er. Og jeg tror tida vil vise at Karpe Diem fortjente det.