Evig tragedie

I begynnelsen var jeg imponert over operasangerinnen som bor over meg. Men når jeg lever med denne operasangerinnen over meg absolutt hele tiden, blir hun plutselig til en skrikekjerring. Før hadde jeg en gresk restaurant som nærmeste nabo. Om sommeren spilte de mandolin på uteserveringen der. Jeg kunne bare lukke øynene, så var jeg i Hellas. Her jeg bor nå befinner jeg meg i en evig tragedie.

Bekymring

Jeg har et hull i strømpebuksa. Det er så stort at kollegaene mine er nødt til å ha lagt merke til det. Jeg er sikker på at alle snakker om meg bak min rygg. Sjefen min er sikkert nede hos HR-avdelingen i dette sekund for å diskutere hvordan saken skal håndteres. Kanskje jeg setter firmaet i vanry. Kanskje jeg får sparken. Kanskje livet slik jeg kjenner det er over. Og så må jeg finne meg noe annet å bekymre meg for.

Musa i veggen

Jeg har en stengt ventil på veggen, mellom vinduet og radiatoren. I ventilen bor en mus. Jeg kan høre den om kvelden når jeg sitter her og skriver, hver minste lille bevegelse den gjør, og den hører sikkert hver minste lille bevegelse jeg gjør. Her sitter vi sammen hver kveld og varmer oss mot den samme radiatoren, musa og jeg, med bare et tynt ventillokk mellom oss. Og vi har ikke engang hilst på hverandre!

Søvnig søndag: Naboer

Jeg vokste opp i villa, og ante ikke hvor stille det er i en villa før jeg flyttet inn i et borettslag i Oslo i 1998. På stille dager som søndager blir man veldig klar over at man ikke er alene i borettslaget. Man kunne nesten tro det ellers, det er merkelig hvor lite man egentlig ser av naboene sine. I blokka på Sinsen bodde for eksempel et par på skrå over meg som jeg aldri så. Men jeg vet at de bodde der, og jeg tror det var et par, eller far og datter. Men antakelig et par, for om ikke jeg så dem, så fikk jeg i hvert fall et glimt av alle møblene som kom flyvende forbi balkongen min. I vilt raseri heiv de ut stoler og reoler og av og til ting av glass og du vet ikke hva fra balkongen i tredje. Og kjeftingen hørte jeg. Så det var krangling, og ikke rydding, som foregikk, og derfor var de antakelig et par. Les videre

Søvnig søndag: Hjem

«Jeg skal hjem», sier jeg. «Hjem» for meg er der familien min er. Denne helgen har jeg ikke bare tilbrakt mye tid med familien. Jeg har gått dypere ned i røttene og reist til Veholt*, gården pappas familie kommer fra. Selv har jeg aldri bodd der, men stedet har alltid vært viktig for meg og søsknene mine.

Les videre

Søvnig Søndag: På trikken

En mann på holdeplassen
Hendene hans i ivrig bevegelse
Viktige saker må sies
Høyt
Selv om man er
Helt alene
Og døv

Den stive, klønete nordmannen
Snakker ikke til fremmede
Med mindre en munter mann
Hekler en underlig duk
Der han sitter på trikken
Endelig en unnskyldning
For å bryte stillheten

Trikken bråstopper
En gammel dame i midtgangen
I fallet fanges hun
Av armene til en gutt
Som faktisk ikke så
Henne plutselig falle
Refleksen hans en god kraft i mennesket