Et spørsmål om prioriteringer

11181Er du, som jeg, overveldet av alle de fantastiske bøkene der ute, kan det være vanskelig å prioritere hvilke bøker du bør lese først. Bokhylla fortoner seg som en godteributikk, og det er ingen grenser for hva du tror du kan klare å sluke. Men så dukker det opp en bok som feier de andre av banen likevel, fordi den er viktigere. The Good Immigrant, med Nikesh Shukla som redaktør, er en sånn bok. Den må rett og slett prioriteres.

Jeg vil vite hvordan det er å måtte flykte til et land du ikke er ønsket i. Mer enn noen gang i vår tid tror jeg det er nødvendig å forstå flyktningers situasjon. Vi kan ikke slumre i den politiske apatien og late som om dette ikke angår oss. Vi møter daglig politiske utspill som er blottet for empati. Som nører opp under rasisme og fremmedfrykt, og avviser ansvaret vi har som medmennesker. Det kan vi ikke akseptere! Som medmennesker er det vårt ansvar å forsøke å forstå andre. Og det er vårt ansvar å hjelpe dem som trenger hjelp. Vi kan hjelpe masse! Det må rett og slett prioriteres.

Omtalen av The Good Immigrant lyder slik:

How does it feel to be constantly regarded as a potential threat, strip-searched at every airport? Or be told that, as an actress, the part you’re most fitted to play is ‘wife of a terrorist’? How does it feel to have words from your native language misused, misappropriated and used aggressively towards you? How does it feel to hear a child of colour say in a classroom that stories can only be about white people? How does it feel to go ‘home’ to India when your home is really London? What is it like to feel you always have to be an ambassador for your race? How does it feel to always tick ‘Other’? Bringing together 21 exciting black, Asian and minority ethnic voices emerging in Britain today, The Good Immigrant explores why immigrants come to the UK, why they stay and what it means to be ‘other’ in a country that doesn’t seem to want you, doesn’t truly accept you – however many generations you’ve been here – but still needs you for its diversity monitoring forms. Inspired by discussion around why society appears to deem people of colour as bad immigrants – job stealers, benefit scroungers, undeserving refugees – until, by winning Olympic races or baking good cakes, or being conscientious doctors, they cross over and become good immigrants, editor Nikesh Shukla has compiled a collection of essays that are poignant, challenging, angry, humorous, heartbreaking, polemic, weary and – most importantly – real.

kyaq-iho_3059_flukt_cover_fullJeg har scrollet en del i norske forlags utgivelseslister, og funnet få bøker som gir stemme til flyktninger i Norge. Men det finnes i hvert fall én – Flukt, som kom ut i 2015. 22 journalister og 16 fotografer fra ulike norske medier har levert bidrag til denne boka. De har gjort arbeidet uten økonomisk vederlag, og overskuddet av boksalget går til utdanningsprogrammer i regi av Flyktninghjelpen. Denne boken havner også på nattbordet mitt.

Vet du om andre bøker av nyere dato hvor flyktninger i Norge slipper til med historiene sine? Da hører jeg gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Hvor ble det av empatien? Skal vi bli helt grusomme?

Når de våkner neste morgen, gir de hverandre en god klem, og så sier Kurt at det er noe han lurer på.
Ja vel, sier Anne-Lise.
Hvorfor i all verden har du ikke lyst på mange penger, spør han. Det må jo være mye bedre med mange penger enn med lite penger.
Nei, det tror jeg ikke, sier Anne-Lise. Hvis man har for mange penger, kan det nemlig hende at man glemmer å være snill, sier hun.
Ha! sier Kurt. Aldri i verden om jeg glemmer å være snill. Jeg har bestandig vært snill, og jeg kommer aldri til å være noe annet enn snill. Det er i hvert fall sikkert.
Selv om du får mange penger? spør Anne-Lise.
Selv om jeg får mange penger, sier Kurt.
Nå ja, sier Anne-Lise, men jeg har hørt om en mann som var helt vanlig, akkurat som deg, og da han fikk mange penger, ble han grusom.
Hvordan grusom? spør Kurt.
Veldig grusom, sier Anne-Lise. Han sluttet å være snill og ble slem mot alle.
Slik skal jeg aldri bli, sier Kurt.
(Side 14-16 i Erlend Loe og Kim Hiorthøys Kurt blir grusom)

Det er et godt råd å ikke skrive tekstmeldinger, e-poster eller bloggposter i affekt. Men nå har jeg vært affektiv veldig lenge, så kanskje disse affektene har sin eksistensberettigelse, og bør få komme til uttrykk. Det er jo ikke slik at årsaken til de sterke affektene mine var en engangsforeteelse. Tvert imot får de stadig næring fra nye saker som bare vitner om det samme – at Norge mangler empati.

Norge – det er fryktelig upresist. Jeg kjenner nemlig mange nordmenn som er akkurat like opprørte som meg. Som river seg i håret over hva politikerne våre gjør akkurat nå. Men jeg vet også at det finnes mange som kan leve helt fint med den inhumane politikken som føres.

En brannbombe i norsk politikk den siste tiden har vært håndteringen av asylbarna. Jeg kan ikke karakterisere den som annet enn brutal og inhuman. Ja, man må forholde seg til lover og regler. Men dem må det være noe galt med, for de rammer av og til grusomt feil. Og de fleste lover og regler åpner for skjønnsvurderinger.

I fjor slapp Sverige inn åtte ganger så mange asylsøkere som Norge. I 2015 venter Sverige 105.000 asylsøkere. Danmark venter 20.000. Mens Norge venter 11.000 asylsøkere. Vi er ikke kjent for å være et raust land. Norge ligger bare på en sjetteplass i antall asylsøkere per innbygger. Samtidig ranker Norge høyest på listen over hvilke land det er best å bo i her i verden.

En annen sak jeg og mange med meg har kjent himmelropende raseri over er forslaget om å forby tigging. Herregud! At det går an å diskutere noe slikt på seriøst nivå! Ja, det foregår organisert tigging, og ja, noen tiggere er ikke så fattige som de gir seg ut for å være. Men den dagen vi forbyr folk å be om hjelp, har vi samtidig gitt oss selv en grusom diagnose. Og den dagen vi gjør det straffbart å hjelpe dem som trenger det…!?!?!? Først etter masse bråk i media gjorde Senterpartiet helomvending, og regjeringens forslag ble trukket.

Og nå, afrikanerne som drukner i Middelhavet. Regjeringens umiddelbare svar var at de «ser det an». Det siste jeg leste er at regjeringen sender et norsk skip fra 1. august. Ikke særlig offensivt, og det først etter at folk begynte å bråke over regjeringens passivitet.

Jeg lurer på hvorfor ikke den umiddelbare refleksen er å ville hjelpe!

Jeg lurer på hvorfor ikke den umiddelbare refleksen er å ville hjelpe! Så langt i år har rundt 1600 mennesker druknet i Middelhavet, 30 ganger flere enn samme periode i fjor, og båtsesongen har så vidt begynt! En halv million står på kaia på det afrikanske kontinentet og venter på tur. Deres risikovurdering ser litt annerledes ut enn vår. Den mikroskopiske sjansen for at de får et liv som vårt er så vanvittig mye mer forlokkende enn det de kommer fra, at den livsfarlige reisen er verd å ta. Kanskje har de uansett ikke noe valg.

De som har lest Erlend Loes Kurt blir grusom vet at Kurt ikke greier å holde ord. For Kurt redder en fyr han finner på havets bunn, som så gir ham en diger diamant, som han så veksler inn i masse penger. Og han blir ganske usympatisk. Da Norge fant oljen, ble vi et av verdens aller rikeste land. Men vi er langt fra best i klassen på bistand, asylpolitikk, miljø – for å nevne noen åpenbare globale saker vi trenger skjerpings på. Forskere mener faktisk å ha funnet en sammenheng mellom rikdom og grådighet. At rikdom rett og slett reduserer vår evne til empati. Men hvorfor må det være slik? Hvorfor kan ikke Norge, som har penger til det, gå foran som et godt eksempel?

Til slutt: jeg er ingen fan av dommedagsprofetier. Men jeg tror ikke vi får være så ”privilegerte” og stenge ute resten av verden så veldig lenge. Det er ingenting som tyder på at migrasjon – at folk flytter på seg – vil avta i framtiden. Mulige framtidsscenarier av mer eller mindre sikker art kan handle om plassmangel (befolkningsvekst, havnivået stiger), vannmangel, matmangel, krig og sykdom.

Vi er naive hvis vi tror vi kan sitte her oppe på knausen vår og ikke bli påvirket av det som skjer ellers i verden. Og denne knausen vi sitter på – den er ikke vår!  Denne knausen tilhører Moder Jord, der hvor alle menneskene bor. Det er tilfeldigvis bare vi som forvalter ressursene i denne knausen akkurat nå. Ressursene tilhører altså ikke deg og meg mer enn de tilhører asylbarna eller tiggerne eller de 950 menneskene som druknet i Middelhavet i går. Og som forvaltere har vi et ansvar for å hjelpe!

Likevel sjokkeres jeg over hvor ofte jeg hører nordmenn gi uttrykk for at de føler seg mer berettiget til rikdom enn andre. Berettiget!? Det er jo helt absurd! Vi blir pent nødt til å dele med oss før eller senere. Vi kan like gjerne vende oss til det først som sist. For vi vil vel ikke bli helt grusomme?