Historien om et hundebitt

De siste 700 meterne av den faste løpeturen min i Praiano består utelukkende av trapper, og jeg har straks nådd toppen da jeg møter en mann med en beagletispe i bånd. Hun borer snuten sin ned i en stein, dypt konsentrert, og jeg stopper ikke for å klappe henne. Ordet løpetid flagrer gjennom hodet mitt, jeg vet ikke hvorfor, men det har mer å gjøre med tispens adferd enn med min egen løping. Jeg er merkelig lett i stegene til å ha fullført nesten hele turen. Praiano er en liten landsby i fjellsiden av Amalfikysten, og her går veiene enten rett ned eller rett opp, sjeldent bortover. Treningsappen min har nettopp informert meg om at jeg er i ferd med å sette rekord på runden jeg løper annenhver dag. Jeg tilskriver lettheten det faktum at jeg akkurat har tilbrakt tre uvanlig produktive timer med romanen jeg skriver på. Jeg tror rett og slett at dette kan bli en bok. Fysikken min er nemlig ikke noe å skryte av. Jeg glemte å ta astmasprayen min før jeg løp ut, og røyken fra de mange skogbrannene her på kysten ligger tung over landsbyen. Det svir i brystet, så merkbar er den. I går blåste det opp med kuling i kastene, og helikoptre og fly som er innkalt til å slukke brannene flyr opp og ned fjellsiden som selveste Sisyfos.  Les videre

Reklamer