Barndom på Nenset

Jeg syntes aldri det var nok at ting var som de var, slik jeg så dem. Det måtte være noe mer, en slags eksistens jeg hadde oversett, eller et trekk ved tingenes vesen som gjorde dem ekstraordinære. Walter Benjamin skriver så fint om det i Barndom i Berlin. Tingenes aura. At noe helt hverdagslig kan være fortryllende, at det magiske bare er der og venter på at vi skal oppdage det. Jeg var mer opptatt av skjulesteder enn skatter som barn. Samme kunne det være med skatten, bare den befant seg på et sted bak et sted bak et sted rett foran nesen min.Øverst i den skrånende hestehagen lå Furuhotten, oppkalt etter de slanke bartrærne som raget i været og så en smule malplasserte ut på den ellers snaue marka. Hotten var fredet, en vikingkonge var gravlagt der, sa gårdseieren. Det elektriske gjerdet som omkranset den bevokste kuppelen i terrenget holdt selv hestene, herskerne av den digre ravinen, ute. Jeg hadde akkurat lagt drømmen om å bli gartner død, men jeg ville fortsatt drive med graving i jorda. I O-fagstimene hadde jeg hørt at massene rett under føttene mine kunne inneholde historier om steder vi aldri kunne besøke, men som likevel befant seg der vi sto og gikk. Jeg var en selvskreven arkeologspire. Og da Furuhottens hemmelighet kom for en dag, var jeg ikke sen om å kravle under de elektriske gjerdene. Det var jo ikke lov å grave der, men jeg holdt nøye øye med fururøttene, i fall de i all sin ubetenksomhet som furutrær skulle komme til å skyve gravskatter til overflaten. Det skjedde aldri. Intet skjelett, ingen kobbermynt, ikke engang så mye som et potteskår eller tuppen av hornet på en vikinghjelm. Vinden suste i de stolte furuene, de sang som om de holdt meg for narr. Og på et eller annet tidspunkt slo jeg meg til ro med at det var vel kanskje greit, når alt kom til alt, at Furuhotten fikk beholde hemmeligheten sin. Jeg visste jo at den fantes.

Det var på denne tiden jeg leste Frances Hodgsons Den hemmelige hagen. Boken gjorde ikke akkurat lengselen min etter å oppdage noe storslått rett foran nesen min mindre. Søsteren min og jeg tilbrakte mange somre på Bjørntvedt Gård sammen med Heidi og Ingrid, som bodde på gården. Når hestene var ferdig trent og stallen gjort ren, brukte vi de lange sommerdagene i bassenget på gården, på jordene, hvor vi samlet høyballer, eller i jordbæråkeren på nabogården. Nå, 20 år senere, tenker jeg tilbake på den tiden som like fortryllende som jeg dengang skulle ønske at alting var. Kanskje fordi jeg har vært usedvanlig heldig som har opplevd disse somrene. Men kanskje også fordi jeg synes at vi virkelig gjorde noen ekstraordinære oppdagelser.

En dag hadde jeg fått nok av bading, høyballer og jordbær. Drømmen om å snuble over et hemmelig sted i disse omgivelsene vi kjente inn og ut drev meg nedover jordene, langs en kjerrevei, lenger ned enn vi hadde vært tidligere. Da jeg kom til en liten treklynge midt på jordet, skrådde jeg ned ravinen, mot skogen som vokste nede i dalen. Det var ingen hester der, trærne sa ingenting, bare trosten kneppet der inne, den mest prosaiske fuglesangen jeg kunne tenke meg. Men jeg fortsatte, og etter litt syntes jeg at jeg igjen befant meg på en slags vei. Hva den gjorde der visste jeg ikke, den hadde retning rett ned i dalen, der jeg antok at den samme bekken som gikk forbi Furuhotten kjedsommelig snodde seg, helt ned til skoleveien min og enda lenger. Men så sto jeg plutselig på en bro. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Det var en bred betongbro over et lite tjern, og ut fra broen lutet et morkent stupebrett. Tjernet var ikke akkurat innbydende, der det lå gjengrodd av grønske med noen late ender duppende i overflaten. Men for meg var det som å finne den hemmelige hagen jeg hele tiden hadde lett etter. Det var ikke så mye det som lå der nå, en forlatt vei, en badeplass utgått på dato. Det var alt det jeg kunne forestille meg at hadde skjedd der en gang i tiden. Og det like nedenfor jordbæråkrene vi hadde spist oss kvalme i så mange somre på rad!

Fra nordsiden av hele dette landbruksområdet spiste sandtakene seg inn i landskapet. Vi pleide å ri Kapellveien over til kirken. Men sandtakene som gravde seg inn i veikammen fra begge sider gjorde til slutt rasfaren så stor at veien ble uframkommelig. Omsider var den fine rideturen til kirken bare noe som eksisterte i minnene våre. Enda verre var det at Pannekakeengen forsvant. Mamma hadde et lurt glimt i øyet den ettermiddagen, hun sa at hun hadde en overraskelse til oss. Jeg skjønte det måtte være noe spesielt da hun tok fram kurven. Hun brukte aldri kurv, men nå fylte hun den med noen saker vi ikke fikk se hva var. Så tok hun oss med opp i skogen bak huset, forbi gårdene til den lille enga med de fine stråene. Jeg var overlykkelig, endelig hadde jeg funnet det jeg trodde var fløyelsgress og ridderspore, som det het i favorittsangen min. Der jeg satt i det høye gresset og solen gikk ned bak Nybo-gården på toppen av jordene vi pleide å stå på ski ned om vinteren, trakk den glødende himmelen ut purpurfargen i stråene. Jeg er sikker på at jeg så en fe eller to danse i skyggen under trærne. I kurven hadde mamma pannekaker, noe av det beste jeg visste, og saft. Det var en magisk kveld i en eng som ikke lenger eksisterer. Jeg ble ikke engang stor, før jeg rakk å savne den. Sandtakene invaderte de fortryllende stedene våre, de rev i stykker sletten der jeg så en elg for første gang, de beit av veien inn til spøkelseshuset, og tungtrafikken som raste ned bakken i enden av gata vår skapte scenarier så uhyrlige i mammas hode at hun fikk alle naboene til sverge på å sladre på oss om vi så mye som nærmet oss bakken. Hver dag gikk det av en infernalsk alarm. Jeg hadde hørt noe om en kald krig, så jeg tvang barnepiken vår til å slå på radioen og forsikre meg om at det ikke var snakk om noen flyalarm, det var ingen krig i vente. Det var bare lunsjtid for mennene i sandtaket.

©Kristin Weholt

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s