Lesvos: Så snille, så stille

De er snille, menneskene som bor i Plomari. En liten by på sydspissen av Lesvos med 5000 innbyggere og få turister. Det finnes ikke lokalavis på øya. Hver morgen høres en mannsstemme over et callinganlegg som er installert over hele byen. Han leser opp nyheter, han forteller at noen har mistet et nøkkelknippe og at den som finner nøklene må returnere dem på politistasjonen. Og han ber den som har parkert forkjært utenfor supermarkedet om å flytte bilen sin.

Greek to me!

Greek to me!

Jeg går innom Vasilis taverna, han sitter ute og spiser dagens sjømat og drikker ouzo med noen venner. Jeg blir bedt om å slå meg ned, og jeg spiser fisk i alle mulige varianter. Saltet, røkt, fritert, rå. Levende muslinger og kråkeboller også. Det eneste jeg ikke smaker på er den norske røkelaksen. Vasili påstår at jeg må drikke ouzo for å ta livet av sjømaten jeg har kravlende rundt i magen, men en ouzo-episode dagen i forveien jeg kunne vært spart for gjør at jeg takker nei. Til en annen gang skal jeg huske at ett glass ouzo går fint. To kan få fatale konsekvenser.

Meze

Meze

Grekerne drikker utvannet ouzo og spiser meze – greske tapasretter – i timevis om ikke de må på jobb. De diskuterer hvem som er best: Panatinaikos eller Olympiakos? Det går hett for seg. En kveld blir jeg med Vasili og noen venner hjem og ser fotballkamp på TV. For et levende idrettsengasjement, om det så gjelder basket eller fotball! De jobbet seg så opp underveis at de i hver reklamepause måtte svitsje til Love Radio og Celine Dion for å roe nervene. De eldre mennene holder alltid perlekjeder lekende mellom fingrene. Det skal angivelig virke avslappende. Jeg tar meg i å lure på hva de skal slappe av fra, bortsett fra sportsengasjementet. Det er et stille liv her i Plomari. Jeg synes det sier mye om meg at jeg i begynnelsen strever med å slappe av i denne byen reisebyrået beskriver som «døsig». Bortsett fra sport, ser det visst ikke ut til at grekerne har særlig behov for underholdning. De bare sitter sammen og trenger ikke snakke så mye heller. Arbeidet deres varierer dog med sesongen. Om høsten og vinteren er Jorgos elektriker. Om våren er han fisker. Om sommeren er han bartender og leier ut solsenger.

Melinda

Melinda

Jeg leier sykkel, sykler vestover langs kysten, og kommer til Melinda, en bitteliten fiskerlandsby med to tavernaer og fem innbyggere. En av dem sitter på huk på stranden og renser fisk. En snau time senere spiser jeg nettopp den fisken. På stranden plukker jeg fine steiner og hører på bølgebrus. Det er ikke sommer på Lesvos ennå, og en dukkert frister ikke. Men det er en fin årstid å reise hit på. Om noen ganske få uker ligger øya brunsvidd og skvulper i Egeerhavet. Nå er den dekket av sølvskimrende oliventrær som avgir verdens beste olivenolje. Valmuene nikker i det høye gresset, og blomsterduften henger tung i luften.

 

I <3 poppies

I ❤ poppies

Katarina kommer og vasker leiligheten min annenhver dag. I forgårs tok hun med seg en tallerken fra kjøkkenet mitt, gikk ned til mannen i nabohagen og rakte ham den. Han forsvant så inn i huset sitt. Etter en liten stund ble tallerkenen returnert, full av helt fersk, hjemmelaget geitost og grapeblader fylt med ris og kjøtt. Den var til meg! Det er en omtenksomhet og real holdning i alt disse menneskene gjør. Det siste ordet jeg ville brukt til å beskrive dem er «jålete». På en restaurantmeny leser jeg: Wine of the month: Red. Vasilis bror hadde fortalt meg om en stor stein som ligger ute i vannet i Melinda. «Den kan du klatre opp på!» Da jeg kom til Melinda, så jeg straks steinen han siktet til. Jeg skjønte ikke helt hva som var så spesielt med denne steinen, men jeg klatret nå opp, tok noen bilder, satt og hørte på havet i noen minutter. Jeg tror det er sånn det er. Når grekerne forteller meg om det jeg bør få med meg her på øya, er det ikke ting som skjer. Ingen begivenheter. Det er bare steder jeg må være på, konkrete ting som en stein eller en skog eller et tørrlagt elvefar. Jeg synes det sier noe om hvor jordnære disse menneskene er.

I morgen reiser jeg hjem. Nå som jeg endelig begynner å finne takten med denne byen. Jeg skulle ønske det ikke var sånn som Dimitri sier. (Dimitri bor halve året i Norge, etter å ha giftet seg med en norsk jente.) «I Oslo må man ringe hverandre og gjøre en avtale.» I likhet med Dimitri skulle jeg ønske Oslo var litt mer som Plomari. Hvis ikke folk er hos Vasilis, så er de på Oseanis. Og er de ikke på Oseanis, så er de på Sun Bar. Og er de ikke der, så er de på Nautilus. Helt sikkert. Alle er velkommen. Jamas!

Advertisements

One thought on “Lesvos: Så snille, så stille

  1. Just wanted to drop you a line to say, I enjoy reading your site. I thought about starting a blog myself but don’t have the time.
    Oh well maybe one day…. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s