Lago di Como og den italienske fjellheimen

«Dersom det er slik at vårt liv er styrt av en søken etter lykke, er det kanskje få aktiviteter som avslører så mye av dynamikken i denne jakten – med all dens glød og alle dens paradokser – som våre reiser. De uttrykker, om enn uartikulert, en oppfatning av hva livet kan tenkes å handle om foruten arbeidets trelldom og kampen for å overleve.»

Kunsten å reise av Alain de Botton

Jeg har forkastet min opprinnelige reiserute for lenge siden. Det kan nesten være det samme hvor jeg drar, rastløsheten vil innhente meg uansett. Men så har jeg ikke lyst til å kaste bort ferien heller. Jeg sitter nå der i Toscana, jeg har alt jeg trenger i sekken, og noen penger og et pass. Jeg kan reise hvor jeg vil. Hvis jeg nå bare kan bestemme meg for hvor det er jeg vil. Jeg sier til Duigald:
-Jeg vet ikke hvor jeg skal reise.
-Har du vært oppe ved innsjøene?
-I nord?
-Ja.
-Nei.
-Lago di Como. Den er fin.

Jeg finner et herberge på internett. Morgenen etter svipper Duigald meg ned på togstasjonen, og noen timer senere ser jeg fjellene reise seg utenfor togvinduet. De italienske alpene.

IMG_0558_2

Varenna

Jeg går av toget i Varenna. Det er et annet drag i luften her, som om jeg skulle ha renset sansene. Luften jeg puster inn lukter rent, fargene her er skarpere. En brå klarhet i hodet. Jeg blir meg veldig bevisst min egen kropp og hvordan den kjenner seg. Jeg får så lyst til å løpe, ta meg ut, kvitte meg med alt det sure på innsiden og sluke alt dette friske fra utsiden. Men jeg må gå til fergeleiet. Menaggio, byen jeg skal til, ligger på den andre siden av sjøen.

IMG_0372

Lago di Como

-Har ikke Anna gått gjennom denne med deg?
Innehaveren av herberget holder fram en slags instruks og ser strengt på meg over brillene sine. Han liker tydeligvis ikke at jeg spiste middag på restaurant.
-Nei.
Jeg begynner å lure på om det finnes husregler jeg burde ha sjekket ut før jeg booket overnatting her. Men innehaveren sukker ikke over meg, han sukker over Anna, som ikke har forklart meg noen ting. Og så forteller han at han samarbeider med frivillige organisasjoner. At de fleste ansatte i herberget jobber gratis. Hotellene i Menaggio er så latterlig dyre, herberget er det eneste alternativet igjen hvor prisene ligger på et folkelig nivå.

-Du skal selvfølgelig få lov til å spise middagen din hvor du vil, men for at vi skal klare å overleve her er vi avhengig av ekstrainntekten fra kjøkkenet vårt.
Jeg skjønner hva han sier, og spiser siden bare på herberget. Han påstår at det har med penger å gjøre, men jeg vet at det ikke er hele sannheten. Han trenger alle disse gjestene som kommer og går. Han trenger dem rundt seg. Jeg ser det på måten han behandler dem. Og når jeg spør om å få bli en natt til og herberget er fullbooket, setter han himmel og jord i bevegelse for at det likevel skal la seg ordne. Jeg havner på et privat soverom hos Anna.

IMG_0407_2

Varenna gløder

Folk er inkluderende og omsorgsfulle. Mange ganger har jeg tenkt om disse herbergene at de minner om menigheter. En samling av søkende mennesker som er blide og entusiastiske, lærer seg navnet ditt med én gang og vil ha deg med på alt. Ha deg inn i fellesskapet.

Vi sitter på terrassen og ser solnedgangen farge Varenna rød på den andre siden av Lago di Como. Og når solen er helt borte, får jeg øye på en liten flombelyst kirke i den mørklagte fjellsiden. Det ser ut som om den henger i løse luften mot en svart nattehimmel.

IMG_0412

En flyvende kirke

I motsetning til hva mange tror om slike herberger, går folk tidlig til sengs. Bare jeg og mannen med brillene sitter oppe til midnatt. Han gjør regnskapet, jeg skriver. Så deler vi en øl og snakker om det som driver oss. Jeg forteller om forlagsjobben min. Om hvor gøy det er å kunne få snakke om gode bøker jeg har lest, og at jeg lærer så mye om andre kulturer ved å kjenne livsbetingelsene for litteraturen deres. Og jammen sitter jeg ikke der og snakker med en forlegger! Forlaget er hans eneste inntektskilde. Han gir ut én bok annethvert år; en håndbok om alle frivillighetsorganisasjonene i verden.

Jeg spør hvor han kommer fra. Han ligner ikke en italiener, og jeg har hørt ham snakke et imponerende antall språk i resepsjonen. Han ser overrumplet ut, som om jeg har stilt ham et nærgående spørsmål. Og så mumler han noe, nevner fire-fem land som ikke ligger i nærheten av hverandre i det hele tatt. Der kommer han fra. Noen mennesker har aldri vært hjemme, de har vært på reise hele tiden.

Dagen etter går jeg på turistkontoret og skaffer meg et dårlig kart over en fjellrute jeg vil følge. Jeg føler meg merkelig hjemme i skogen der jeg langer i vei opp fjellsidene, som nesten ser norske ut. Det er deilig å bruke kroppen, puste ut alt det sure og puste inn alt det friske.

IMG_0411

Menaggio om kvelden

Om kvelden ringer jeg mamma. Det er så godt å høre stemmen hennes. Det er ikke lenge til jeg skal hjem nå. En uke. Og idet jeg kjenner at jeg kan lengte hjem, til et helt konkret hjem, er det igjen fint å være på reise.


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s