Da jeg ser at det står to Haukeliekspresser og venter på bussterminalen, blir jeg veldig usikker. Det liker jeg dårlig, at jeg må velge. Uten å dvele går jeg for den bussen jeg først kommer til, før det utarter. For sikkerhets skyld spør jeg mannen foran meg i køen:
-Vet du om denne går til Høydalsmo?
Ansiktet hans lyser opp.
-Du skal av på Høydalsmo? Kan du ta med denne pakken?
-Ja… Men hva skal jeg gjøre med den?
-Den skal du levere der. Det kommer en og henter den.

Jeg blir litt tatt på sengen, jeg kan ikke godt si nei heller. Men jeg er redd jeg kan komme til å gjøre feil. Jeg kan komme til å rote det skikkelig til med den pakken. Høydalsmo, det er litt avsides. Hver gang jeg har kjørt gjennom tettstedet, som ikke er tett i det hele tatt, har jeg tenkt at det ser ut som om de har søndagsstengt hele uken. Men jeg vil ikke være vanskelig. Så jeg spør:

-Hva slags menneske er det snakk om?
-En kar mellom 35 og 40. Kommer’n ikke, setter du bare denne fra deg.
Jeg ser på den lille pakken mannen holder fram. Den ser litt stusslig ut. Jeg vet det vil være vanskelig for meg å bare sette den fra meg der oppe i Høydalsmo hvis ingen kommer for å ta imot. Men så tenker jeg på alle mulighetene som plutselig åpner seg om jeg påtar meg dette oppdraget. Det var nå rart også, at jeg skulle velge denne bussen, at jeg skulle spørre mannen foran meg i køen i stedet for bussjåføren om det var stopp i Høydalsmo, og at denne mannen gjerne skulle ha fraktet en pakke til det ubetydelige stedet jeg skal av, på en så lang strekning med så mange stopp. Kan dette være en tilfeldighet? Neppe. Jeg blir med ett ivrig.
-OK.
Og der står jeg med pakken i hendene. Jeg leser på den. ‘Til Tor Anders’. Dette blir spennende.

Det jeg altså hadde trodd skulle bli en lang og begivenhetsløs busstur viser seg til min fryd å være et meningsfylt oppdrag. Et umiddelbart behov melder seg for å dele denne uventede utviklingen med noen. Jeg legger pakkedialogen med den fremmede mannen ut i statusfeltet mitt på Facebook. «TA PAKKEN, TA PAKKEN!» er det noen som foreslår. Og jeg skal innrømme at det var det første jeg tenkte på. Ikke at jeg vil ta pakken selv, men at jeg kunne ha tatt pakken. At det var da litt av en tillitserklæring fra en vilt fremmed. Kan hende er det intet av verdi i den. Kan hende inneholder pakken bare gummistrikker eller i høyden en kabel til et eller annet elektrisk. Pakken veier nesten ingenting. Men uansett hva den måtte inneholde, har noen tatt seg bryderiet med å gå til bussterminalen med denne pakken, noen står og venter på den i Høydalsmo, og jeg er ansvarliggjort. Det i seg selv er alvorlig. Om det så er luft jeg transporterer, er det maktpåliggende for meg å få denne luften til Høydalsmo.

Noen på Facebook lurer på om jeg kanskje har gjort meg til smugler nå. At jeg kan havne i trøbbel fordi jeg var naiv nok til å takke ja til budjobben. Kanskje er det narkotika i pakken. Eller en bombe. Eller en kroppsdel. Det går opp for meg hvor fort gjort det er å havne i trøbbel. Hvor lite som skal til før livet slik du kjenner det er over, du ender i fengsel på grunn av et idiotisk innfall, og i fengselet blir du kanskje rekruttert, som det naive nautet du er, inn i et nettverk av tragiske skjebner du tror du kan redde, men som ender med å suge den skikkelige sjelen din ut av deg. Jeg lukter på pakken, forsøker å sanse den så godt jeg kan. Den lukter bare papp. Men for en potensielt katastrofal ting å gjøre! Bare gå med på dette! Hva vet jeg egentlig om mennesket som ga meg oppdraget? Null og niks! Han så riktignok ut som om han kunne ha jobbet på kontoret til faren min. Han kunne vært ingeniør i vann- og avløpssektoren. Det samme kunne jeg forresten sagt om de to irene jeg traff i Dublin. De var så godslige og farslige. Så ble visst en av dem litt løsmunnet om et eller annet som jeg trodde var en spøk, så horibelt var det han sa, og så ble det visst nødvendig for den andre å vise meg mordvåpenet sitt, en stålpenn han hadde på innerlommen, og som ifølge eieren «goes straight through your skull». Tre glass whiskey kom og gikk før den noe mer årvåkne kompisen min hvisket meg i øret at vi måtte gå, jeg lot jo selveste IRA spandere drinker på meg.

Så sannheten er at jeg ikke vet det skapte grann om mannen som ba meg frakte pakken til Høydalsmo. Men jeg tror jeg vet noe om Høydalsmo, dette stedet som i all hovedsak består av en busslomme. Ikke i mine villeste fantasier kan jeg forestille meg at Høydalsmo skulle være et terrormål. Muligheten for at pakken som står der på bussetet ved siden av meg skal inneholde sprengstoff virker like fremmed som at noen skulle ønske å bombe Finnmarksvidda. Riktignok kan et kriminelt nettverk i hovedstaden ha noe uoppgjort med denne Tor Anders, uansett hvor avvæpnende den tjukke dialekten hans antakelig er, men å sende en bombe med ei jente på Haukeliekspressen? Jeg liker å tro at kriminelle ikke tenker i de baner. Jeg liker å tro at kriminelle sender en skrabbete Volvo innover i Telemark om det var noe de skulle ha sagt eller gjort.

Om pakken inneholder narkotika, er oddsene for at jeg blir knepet minimale. Det ville være et knuslete narkobeslag en mistenksom politipatrulje eventuelt skulle stå og vente på, pakkens størrelse og vekt tatt i betraktning. Det finnes ingen kontrollposter underveis, Tor Anders venter sikkert ivrig på pakken, og har intet motiv for å gjøre meg noe vondt. Tvert i mot kan det hende Tor Anders er en kjekk, trivelig kar som ikke interesserer seg for narkotika i det hele tatt. Aldersmessig er han perfekt, og jeg vet allerede at det grove telemarksmålet hans vil gjøre meg mo i knærne. For en fantastisk historie jeg kunne fortelle barna våre. Jeg inn på Haukeliekspressen med en pakke jeg ikke vet det minste om, han der i busslommen, hendene våre som berører hverandre idet jeg gir ham pakken. Det helt naturlige i at jeg sier navnet mitt når han bekrefter at han er Tor Anders.
-Du kan tro jeg har lurt på hva det er i den pakken. Det kunne jo være hva som helst!
-Hvis du vil, kan vi godt åpne den sammen, foreslår Tor Anders.
Og det er ingenting i hele verden jeg heller vil, vi åpner den, og det viser seg å være en nøkkelring. En vakkert gravert nøkkelring. «Til Tor Anders. Fra Far» står det på den.
-Jeg har arvet fars gård. Den ligger oppi lia her. Nydelig utsikt, og omgitt av en stillhet så karakteristisk at den nærmest blir en egen lyd. Det virker sikkert helt tullete, men jeg har gledet meg til dette.
Han fisker fire løse nøkler opp av lommen sin og hekter dem på den spesielle nøkkelringen.
-Jeg så liksom for meg en liten seremoni idet jeg setter nøkkelen i døra. Men det blir bare meg. Far er nettopp flyttet på heimen. Du vil ikke bli med da? En gryte med fårikål står og godgjør seg på komfyren også.
Det finnes ikke nei i min munn. På samme måte som det ikke fantes nei i min munn da den fremmede mannen som antakelig jobber i vann- og avløpssektoren rakte meg pakken og ba meg frakte den til Høydalsmo. Noen slo an en streng på skjebnens harpe, og tonen som fulgte vil synge for resten av mitt liv.

Det er fortsatt en viss mulighet for at pakken inneholder kroppsdeler. Jeg grøsser ved tanken, løfter pakken opp og rister litt på den. Ikke en lyd. De fingrene eller tærne eller organene som måtte befinne seg inne i pakken er polstret svært godt, hverken lukt eller lyd unnslipper. Er kroppsdelene kanskje en advarsel til Tor Anders? Utpressing? Jeg blir bekymret for hva Tor Anders kan ha viklet seg inn i. Hva nå enn det er han har gjort, kan slike virkemidler neppe stå i forhold til synden han har begått. Det er så mye grusomhet i verden. Menneskets fantasi er grenseløs når det kommer til ondskapsfulle påfunn. Jeg blir litt desillusjonert der jeg sitter, jeg slipper blikket av pakken og sender det ut av bussvinduet i stedet, over alle blånene som ligger lag på lag innover i horisonten. Bussen kjører gjennom Notodden, de høstfargede løvtrærne har satt åssidene rundt innsjøen i brann. Et par svaner med krumme nakker ser ut som overjordiske vesen i all sin ynde, de sorte silhuettene deres skjærer to lange kutt i den speilblanke sjøen. Åsene og himmelen speiler seg i vannet, så skinnende i den klare høstluften, den lave ettermiddagssolen, at det ikke er godt å si hva som er opp og ned på verden. I samme øyeblikk er jeg overbevist om at det ikke finnes kroppsdeler i pakken. Dagen er rett og slett for skjønn, naturen helt uskyldig i sin uvitenhet om all verdens ondskap.

Jeg er klar over at jeg begår en feilslutning. Jeg slutter fra skjønnhet til trygghet. Ingenting legitimerer en slik slutning, annet enn blind tro. En blind tro på at det finnes en iboende godhet i verden, fordi forestillingen om at noe skjønt kan eksistere side om side med noe grotesk simpelthen er umulig for meg. Jeg titter atter igjen ned på pakken. Etiketten den er merket med er skrekkelig anonym. En strekkode og «Til Tor Anders». Denne pakken kommuniserer absolutt ingenting. Det er umulig å si hva som finnes på innsiden av de brune pappveggene. Jeg har ingen opplysninger om avsender heller, så feil som jeg kan ta av folk. Om mottaker vet jeg at han er en kar i 35-40-årsalderen og heter Tor Anders. Men selv ikke denne informasjonen er særlig retningsgivende. Tor Anders er et vanlig navn, så vanlig at jeg antakelig har glemt det på søndag, og til tross for at han angivelig skal være et sted mellom 35 og 40 år, kan han være både betydelig yngre og betydelig eldre også. Det er i denne alderen man for alvor må begynne å sette sin lit til gener, og bare håpe på at årene farer godt med en. Med andre ord; Tor Anders kan være hvem som helst. Skulle jeg dermed lage en ligning av oppdraget mitt, ville ligningen se omtrent slik ut: x sender y til z. For meg er det en uløselig ligning.

Jeg glor olmt på pakken. Dens ikke-kommuniserende vesen begynner virkelig å plage meg. For å si det som det er: jeg blir rammet av et trosproblem. Jeg tviler i det hele tatt på om pakken faktisk eksisterer. For hvordan kan noe eksistere som ikke har noen som helst relasjon til noe annet? Kan noe være noe helt og holdent i kraft av seg selv? Nei, hadde det ikke vært for meg, ville denne pakken ha befunnet seg i et eksistensielt vakuum. Hadde ikke jeg sittet her på setet mitt og forholdt meg aktivt til pakken, så å si gjort den til midlertidig min, kunne det være det samme med pakken. I det øyeblikk jeg tenker denne tanken, husker jeg at jeg ikke er Gud, og at jeg bedriver språklig sprøyt. Adam skapte ikke verden da han navnga alt. Adam kunne bare ha gått og lagt seg om ikke det hadde vært for alt det Gud hadde gitt ham i oppdrag å navngi.

I et forsøk på å avlede meg selv tar jeg en slurk Fanta Orange. Hver gang jeg drikker Fanta Orange, tenker jeg at den ikke smaker som appelsin. Den smaker som litt overmoden klementin. Men boblene er ganske behagelige i denne brusen. Og der jeg sitter og tenker litt mer på Fanta Orange, får jeg øye på det blå skiltet som ønsker meg velkommen til Høydalsmo. Jeg trykker på stoppknappen. I et lommespeil sjekker jeg at jeg ikke har noe mellom tennene, og jeg fisker opp en pastilleske fra vesken for å friske opp pusten. Fanta Orange har ikke klart å kvele spenningen jeg har følt hele bussturen. Den har ikke maktet å utslette sporene etter hele det emosjonelle registeret jeg har gått igjennom på de fire timene det har tatt fra jeg satte meg i setet til jeg nå skal stige av i Høydalsmo. Tor Anders venter på meg, og jeg er nødt til å si noe. Alle disse timene, han må forstå at jeg ikke har vært totalt likegyldig til tilliten jeg er blitt vist. At jeg har tatt oppdraget svært alvorlig. Men at jeg også risikerte noe. Alle tankene jeg har gjort meg underveis flommer inn i munnen min, de blir sprelske ord som vil ut. Men jeg vet jeg antakelig blir nødt til å fatte meg i korthet, selv om det er så mye jeg ville ha sagt Tor Anders.

Jeg går ned trinnene fra bussen, en pickup kommer kjørende fram til meg, sjåføren og jeg får øyekontakt straks. Jeg smiler og holder demonstrativt opp pakken. Det er meg, ja. Jeg har den, signaliserer jeg til Tor Anders. Han kommer ikke ut av bilen, han bare sveiver ned vinduet. Jeg blir nervøs. Han hilser og griper tak i pakken. Jeg slipper den ikke.
-Jeg kjenner ikke mannen som ga meg denne pakken. Jeg kjenner ikke innholdet av pakken, og jeg kjenner ikke deg. Hva som helst kunne ha skjedd!
Han smiler et sjarmerende smil. Det er en kjennsgjerning: Tor Anders er en kjekk kar.
-Jeg fikk bare beskjed om at det kom ei jente med pakke til meg…. Tusen takk!
Jeg blir nødt til å slippe taket. Vet han ikke hva som er i pakken, han heller?
-Å ja…
-Hadet.
Og så kjører han sin vei før jeg rekker å si noe mer. Før jeg rekker å foreslå at vi skal åpne pakken sammen så han kan feste de fire nøklene til den vakre nøkkelringen sin, og låse opp døra til gården og spise fårikål med meg. Han barer kjører av sted, og alt dette kunne like gjerne ikke ha skjedd.