Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.