Hver dag skriver jeg. I går var det fredag. Da skrev jeg tjueseks eposter, som er færre enn jeg vanligvis rekker på en arbeidsdag, for jeg var bare på kontoret i fem timer. Jeg skrev syv tekstmeldinger på iPhonen min og fem Facebook-kommentarer, inkludert en statusoppdatering. Noen ganger noterer jeg ting i møter. Det hender jeg blogger. Jeg skribler av og til plutselige tanker ned i skriveboka jeg alltid har i veska. Og selv om jeg liker å skrive og har perioder hvor jeg antakelig skriver mer enn de fleste, anser jeg ikke hverdagslivet mitt for å være mer skrevet enn et gjennomsnittlig liv. Jeg tror gjennomsnittsmennesket skriver mye, og mer nå enn før. Her er noen observasjoner jeg har gjort:

• Mer og mer av livet mitt blir kanalisert inn i iPhonen min, og likevel snakker jeg sjeldnere og sjeldnere med folk på telefonen.
• Da telefonbruk var så dyrt og sjeldent at jeg måtte be foreldrene mine om lov til å låne vidunderet, kunne jeg telefonnumrene til familiemedlemmer og venner – selv uvenner! – utenat. I dag er telefonen et av mine vitale organer, og jeg kan ikke engang nummeret til mamma.
• Jeg forholder meg aktivt til et overraskende stort antall mennesker hver uke, og likevel kan en hel uke passere uten at jeg har ytret så mye som et ord, for ikke å nevne forlatt leiligheten.
• Selv om mer og mer av livet mitt skjer i skrift og dermed lesning – to tause aktiviteter – synes jeg at livet mitt fylles med stadig mer støy, og jeg har utviklet en aversjon mot tv, radio og noen ganger andre mennesker.
• Jeg har alltid hatt et behov for å skrive, og skrev dagbok fra jeg var tolv til tjueto. Så fikk jeg meg mobiltelefon, epost ble en del av hverdagen min, og jeg har ikke skrevet en eneste dagbokpassasje siden.
• Større og større deler av livet mitt utfolder seg på internett, og et skummelt stort antall mennesker kan lese om det. Det føles som om jeg er i stand til å ivareta flere vennskap nå enn noen gang før, og likevel gjør det skummelt store antallet vennskap at jeg lever dette skrevne livet mitt så generelt at det kunne vært levd av hvem som helst.

Nå skal jeg innrømme at jeg nok har en sterkere interesse for det skrevne ord enn folk flest. Og fordi den ensomme ulven jeg innerst inne er ganske ofte får noen sosiale raptuser, har jeg kanskje større sans for disse såkalte sosiale, skrevne miljøene enn mange andre. Jeg er i tillegg single og bor alene. Men likevel mistenker jeg at min opplevelse av at mer og mer av livet mitt blir skrevet ned i stedet for fortalt – Gud forby levd! – er langt fra unik.

Mye oppmerksomhet er viet det faktum at den muntlige fortellertradisjonen er gått tapt i det moderne samfunnet med dets skrevne ord. Denne fortellertradisjonen refererer som oftest til organiserte, sosiale begivenheter hvor man viderefortalte en kulturs historie og myter. Disse kulturenes kollektive identitet og minne var avhengig av de muntlige historiestundene. Hva da med den veldig nødvendige historiefortellingen i et enkeltmenneskes liv? De små utvekslingene du og jeg pleide å ha i løpet av en telefonsamtale eller over kafébordet, og som ikke nådde opp blant en hel kulturs episke høydepunkter? Hva skjer med de personlige erfaringene våre – og vår evne til å huske – når våre personlige liv blir skrevet ned i stedet for fortalt? Hva betyr dette på et individuelt plan?

Jeg vet til en viss grad hva det betyr for meg. Jeg er en person med litterære ambisjoner. Jeg vil skrive, så om jeg nedtegner hver sving livet mitt tar, vil jeg ha et rikt materiale å arbeide med – i hvert fall hvis jeg vil forfatte noe selvbiografisk. Men hva slags litteratur vil dette bli? Alle disse snaue meldingene tatt helt ut av kontekst, ofte formatbegrenset til et gitt antall tegn? Når jeg aldri må anstrenge meg for å huske en erfaring fordi jeg alltid skriver den ned, vil jeg huske hvordan den føltes, der jeg sitter og sporer den tilbake i alt dette skrevne? (Om mulig! Et realt serverkræsj kan jo være det rene og skjære bokbål over livet mitt!) Forutsatt at jeg altså ikke gjorde en hel dagbokpassasje ut av denne erfaringen, men holdt meg til Twitters 140 tegn, og jeg har jo senebetennelse i tekstmeldingstommelen, så jeg skriver bare veldig kort på telefonen. Vil alle mine erfaringer være som de telefonnumrene jeg en gang husket, men som jeg nå har glemt fordi iPhonen min gjør det unødvendig å memorere dem? Du synes kanskje det var en litt drøy sammenligning? Hva er et telefonnummer sammenlignet med en erfaring?

Et telefonnummer er en enkel kode vi trenger for å få tilgang til en ganske kompleks, teknologisk prosess. Vi trenger aldri forholde oss til denne ganske komplekse, teknologiske prosessen fordi telefonnummeret gjør det for oss. Å være et menneske kan sies å være en slik kompleks prosess. La oss kalle denne prosessen identitet. Minnet vårt er den koden vi trenger for å få tilgang til vår identitet. Det moderne samfunnet med sitt skrevne ord har altså betydd slutten for den muntlige fortellertradisjonen, og dermed slutten for en kulturs kollektive minne og identitet. Hvorfor skulle det forholde seg annerledes med den personlige fortellingen? For våre skrevne liv huskes jo ikke. Historien har lært oss at det å skrive ned betyr å glemme. Vår individuelle identitet avhenger altså av vårt individuelt skrevne liv. Må jeg lese meg opp på meg selv for å kjenne meg selv? Hva slags leveropplevelse vil i så fall det bli? Ikke god litteratur i hvert fall. Fortellinger så generelle at dette livet kunne vært levd av hvem som helst! Hva er forskjellen på et telefonnummer og Facebook-statusoppdateringen «Kristin er på jobb»?

Minnenes plass i den menneskelige erfaringen og hva som gjør at vi husker er i stor grad fortsatt ikke avdekket. Under universitetsstudiene mine fordypet jeg meg i dette temaet. Da tok jeg også for meg kroppens, og ikke bare det vi tenker på som den hodelokaliserte bevissthetens, evne til å huske. Kroppen, vår forbløffende vakre kilde til visdom, har ikke engang vært nevnt her, og det vet jeg at den burde ha vært. Jeg kunne ha skrevet om den langsomme aktiviteten skjønnskrift. Jeg kunne ha skrevet noe om å leve livet i stedet for å beskrive det. Men alt dette blir for omstendelig for bloggformatet, og ikke husker jeg nok fra disse studiene til å mene noe kompetent heller. Men jeg anser meg selv for å være en kompetent bruker av det skrevne ord; i eposter, tekstmeldinger og sosiale medier. Hvem gjør det meg til?