Jeg har et hull i strømpebuksa. Det er så stort at kollegaene mine er nødt til å ha lagt merke til det. Jeg er sikker på at alle snakker om meg bak min rygg. Sjefen min er sikkert nede hos HR-avdelingen i dette sekund for å diskutere hvordan saken skal håndteres. Kanskje jeg setter firmaet i vanry. Kanskje jeg får sparken. Kanskje livet slik jeg kjenner det er over. Og så må jeg finne meg noe annet å bekymre meg for.
Musa i veggen
Jeg har en stengt ventil på veggen, mellom vinduet og radiatoren. I ventilen bor en mus. Jeg kan høre den om kvelden når jeg sitter her og skriver, hver minste lille bevegelse den gjør, og den hører sikkert hver minste lille bevegelse jeg gjør. Her sitter vi sammen hver kveld og varmer oss mot den samme radiatoren, musa og jeg, med bare et tynt ventillokk mellom oss. Og vi har ikke engang hilst på hverandre!
Lago di Como og den italienske fjellheimen
«Dersom det er slik at vårt liv er styrt av en søken etter lykke, er det kanskje få aktiviteter som avslører så mye av dynamikken i denne jakten – med all dens glød og alle dens paradokser – som våre reiser. De uttrykker, om enn uartikulert, en oppfatning av hva livet kan tenkes å handle om foruten arbeidets trelldom og kampen for å overleve.»
Kunsten å reise av Alain de Botton
Jeg har forkastet min opprinnelige reiserute for lenge siden. Det kan nesten være det samme hvor jeg drar, rastløsheten vil innhente meg uansett. Men så har jeg ikke lyst til å kaste bort ferien heller. Jeg sitter nå der i Toscana, jeg har alt jeg trenger i sekken, og noen penger og et pass. Jeg kan reise hvor jeg vil. Hvis jeg nå bare kan bestemme meg for hvor det er jeg vil. Jeg sier til Duigald:
-Jeg vet ikke hvor jeg skal reise.
-Har du vært oppe ved innsjøene?
-I nord?
-Ja.
-Nei.
-Lago di Como. Den er fin. Les videre
Søvnig søndag: Naboer
Jeg vokste opp i villa, og ante ikke hvor stille det er i en villa før jeg flyttet inn i et borettslag i Oslo i 1998. På stille dager som søndager blir man veldig klar over at man ikke er alene i borettslaget. Man kunne nesten tro det ellers, det er merkelig hvor lite man egentlig ser av naboene sine. I blokka på Sinsen bodde for eksempel et par på skrå over meg som jeg aldri så. Men jeg vet at de bodde der, og jeg tror det var et par, eller far og datter. Men antakelig et par, for om ikke jeg så dem, så fikk jeg i hvert fall et glimt av alle møblene som kom flyvende forbi balkongen min. I vilt raseri heiv de ut stoler og reoler og av og til ting av glass og du vet ikke hva fra balkongen i tredje. Og kjeftingen hørte jeg. Så det var krangling, og ikke rydding, som foregikk, og derfor var de antakelig et par. Les videre
Søvnig søndag: Hvem hadde trodd at blomster kunne brenne?
Jeg skulle gå meg en søndagstur i omgivelsene jeg vokste opp i. Det var en nydelig høstdag, trærne sto i fyr og flamme, så jeg rasket med meg kameraet på vei ut døren. I juni i år brant Dalene Gartneri ned. Gartneriet ligger ikke så langt fra barndomshjemmet mitt. Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle ta bilder av det, jeg hadde faktisk glemt hele brannen. Det var de fine høstfargene jeg ville fotografere. Hva er det vel som egner seg på bilder i et nedbrent gartneri?
Søvnig søndag: Hjem
«Jeg skal hjem», sier jeg. «Hjem» for meg er der familien min er. Denne helgen har jeg ikke bare tilbrakt mye tid med familien. Jeg har gått dypere ned i røttene og reist til Veholt*, gården pappas familie kommer fra. Selv har jeg aldri bodd der, men stedet har alltid vært viktig for meg og søsknene mine.
Kristin forteller 