Gutta i nabogården har julebord. Jeg ser dem i vinduet. De tar det svært alvorlig, dette julebordet, for de har alle hvite skjorter, slips og bukseseler på. De holder taler, en etter en. Først trodde jeg de lekte en mimelek, for det er så mye dramatiske fakter og geberder. Men nei, de taler om noe alvorlig. En av dem legger hendene bak hodet mens han lytter, og han som taler akkurat nå svinger ei ølflaske i ei hand, en slentrende knekk i ryggen og den andre handa i lomma. Det er med andre ord et kompisjulebord hvor gutta blir sentimentale og sier at de er glad i hverandre. Det er bra. Nå klappes det. Og der ja, en kameratslig klem. Alt er som det skal være.
korttekster
Rekognosering
Mann kommer inn i restauranten. På min alder, allværsjakke. Jeg bare vet det når jeg ser hvordan han scanner lokalet, litt stresset av at han er sent ute. De skulle ha møttes syv, sant? Den er snart ti over. Han har helt sikkert bilde av seg selv i spektakulært fjellandskap på profilen sin. Han driver nok med foto på fritida, hører på Madrugada og eier en engelsk setter. Han lar blikket hvile litt på meg, her jeg sitter alene, men skjønner snart at det ikke er denne dama han skal møte. Han scanner videre, går lenger inn i lokalet. I mitt stille sinn ønsker jeg ham lykke til på nett-daten sin.
Det blir et helvete
Jeg har fått ny telefon. Og nytt modem. Logg inn her. Og her. Og her. Du har glemt passordet. Du har glemt brukernavnet. Du har brukt opp forsøkene dine. Sjekk mailen din, klikk på lenken, tast inn sikkerhetskoden. Finn opp et nytt passord du kan glemme til neste gang. Hvis du sletter disse dataene, vil de være tapt for evig og alltid! Helvetes oppdateringshelvete!!! Hva er det egentlig jeg har lagret, og hvor finner jeg det siden? I skya? Virker skya? Jeg synes det skyer over! Helvetes kabelhelvete!!! En eller annen dag tar kablene over verden. Meter på meter, mil på mil, de bare tyter ut av husene våre som slanger. Vi ser det ikke komme, vi vet ikke engang hva mesteparten av disse kablene er til, men vi kan jo ikke kaste dem! Noe må de jo være til! Før det er for sent. De bare ligger i en krok eller bak et skap eller i en Apple-eske, fortsatt i plasten, med stripsen på, og så bare tar de over. Kablene hadde denne planen hele tiden, ubrukelige kabler. De tar over verden. Det blir et helvete!
I den syvende himmel
Jeg gjør mye rart når jeg er forelska. Folk flest vil gjerne vise seg fra sin beste side. Det vil ikke jeg. Å nei! Jeg hiver all stolthet over bord og ruller meg entusiastisk i min ynkelighet. En gang hadde jeg en stygg hang-up på en gutt som ikke ville ha meg. Jeg hadde vanskeligheter med å akseptere akkurat det – at han ikke ville ha meg. Jeg sa til meg selv at han bare trengte tid til å gjøre «greia» si. Ikke fordi jeg er innbilsk. Det er bare slik at jeg ikke gir meg så lett. Også er jeg en evig optimist. Så jeg sendte ham følgende email:
«Kjære [sett inn stygg hang-ups navn],
Jeg har tenkt på hva som er min greie. En reise tvers over Melkeveien, inn i Melkeveiens sentrum, hadde ikke vært å forakte. Da ville jeg få se et av de berømte, mystiske sorte hullene. Det er en meningsfull ting å bruke tiden på. Det er ikke langt ut dit, særlig ikke med mitt supre romskip. Sammenlignet med de enorme avstander som finnes i verdensrommet, ville det være for en tur ut i postkassen å regne. Jeg tar ikke for hardt i om jeg lar romskipet akselerere med 9,8 m/s, i takt med tyngdekraften. Da ville det føles som om jeg fortsatt sto på jorden. (Å reise så fort at jeg blir vektløs fører bare til beinskjørhet.) Jeg kunne rukket å gjøre reisen på bare 40 år tur/retur. Jeg regner med å leve til jeg er 66. Jeg kunne gjort det! Og 40 år ville nok være tilstrekkelig tid for deg til å gjøre greia di.
Men så må man innkalkulere tidsdilatasjonen. Den gjør at tiden går med forskjellig hastighet, avhengig av hvordan man beveger seg. Alt er jo relativt. Og fordi jeg først ville akselerere, for så å snu rakettene og bremse opp på turen, ville tiden forskyve seg og gå saktere i romskipet. Og avstander ville bli kortere fordi jeg gradvis nærmer meg lysets hastighet, den høyeste hastigheten av dem alle. Det ville ikke ha passert 40 år på jorden. Det ville ha passert 50.000 år. Så da hadde det vel ikke blitt noe mellom oss to uansett.
Dette til orientering.
Kristin»
Kan du skjønne hvorfor han ikke ville ha meg??
(Jeg gjorde naturligvis litt research før jeg skrev denne mailen til ham. Her er en fin bok: Stjerner og epler som faller, av Ulf Danielsson.)
Evig tragedie
I begynnelsen var jeg imponert over operasangerinnen som bor over meg. Men når jeg lever med denne operasangerinnen over meg absolutt hele tiden, blir hun plutselig til en skrikekjerring. Før hadde jeg en gresk restaurant som nærmeste nabo. Om sommeren spilte de mandolin på uteserveringen der. Jeg kunne bare lukke øynene, så var jeg i Hellas. Her jeg bor nå befinner jeg meg i en evig tragedie.
Bekymring
Jeg har et hull i strømpebuksa. Det er så stort at kollegaene mine er nødt til å ha lagt merke til det. Jeg er sikker på at alle snakker om meg bak min rygg. Sjefen min er sikkert nede hos HR-avdelingen i dette sekund for å diskutere hvordan saken skal håndteres. Kanskje jeg setter firmaet i vanry. Kanskje jeg får sparken. Kanskje livet slik jeg kjenner det er over. Og så må jeg finne meg noe annet å bekymre meg for.
Kristin forteller 