Jeg har en stengt ventil på veggen, mellom vinduet og radiatoren. I ventilen bor en mus. Jeg kan høre den om kvelden når jeg sitter her og skriver, hver minste lille bevegelse den gjør, og den hører sikkert hver minste lille bevegelse jeg gjør. Her sitter vi sammen hver kveld og varmer oss mot den samme radiatoren, musa og jeg, med bare et tynt ventillokk mellom oss. Og vi har ikke engang hilst på hverandre!
korttekster
Søvnig søndag: Naboer
Jeg vokste opp i villa, og ante ikke hvor stille det er i en villa før jeg flyttet inn i et borettslag i Oslo i 1998. På stille dager som søndager blir man veldig klar over at man ikke er alene i borettslaget. Man kunne nesten tro det ellers, det er merkelig hvor lite man egentlig ser av naboene sine. I blokka på Sinsen bodde for eksempel et par på skrå over meg som jeg aldri så. Men jeg vet at de bodde der, og jeg tror det var et par, eller far og datter. Men antakelig et par, for om ikke jeg så dem, så fikk jeg i hvert fall et glimt av alle møblene som kom flyvende forbi balkongen min. I vilt raseri heiv de ut stoler og reoler og av og til ting av glass og du vet ikke hva fra balkongen i tredje. Og kjeftingen hørte jeg. Så det var krangling, og ikke rydding, som foregikk, og derfor var de antakelig et par. Les videre
Barndom på Nenset
Jeg syntes aldri det var nok at ting var som de var, slik jeg så dem. Det måtte være noe mer, en slags eksistens jeg hadde oversett, eller et trekk ved tingenes vesen som gjorde dem ekstraordinære. Walter Benjamin skriver så fint om det i Barndom i Berlin. Tingenes aura. At noe helt hverdagslig kan være fortryllende, at det magiske bare er der og venter på at vi skal oppdage det. Jeg var mer opptatt av skjulesteder enn skatter som barn. Samme kunne det være med skatten, bare den befant seg på et sted bak et sted bak et sted rett foran nesen min. Les videre
Kristin forteller 