I den syvende himmel

Jeg gjør mye rart når jeg er forelska. Folk flest vil gjerne vise seg fra sin beste side. Det vil ikke jeg. Å nei! Jeg hiver all stolthet over bord og ruller meg entusiastisk i min ynkelighet. En gang hadde jeg en stygg hang-up på en gutt som ikke ville ha meg. Jeg hadde vanskeligheter med å akseptere akkurat det – at han ikke ville ha meg. Jeg sa til meg selv at han bare trengte tid til å gjøre «greia» si. Ikke fordi jeg er innbilsk. Det er bare slik at jeg ikke gir meg så lett. Også er jeg en evig optimist. Så jeg sendte ham følgende email:

«Kjære [sett inn stygg hang-ups navn],

Jeg har tenkt på hva som er min greie. En reise tvers over Melkeveien, inn i Melkeveiens sentrum, hadde ikke vært å forakte. Da ville jeg få se et av de berømte, mystiske sorte hullene. Det er en meningsfull ting å bruke tiden på. Det er ikke langt ut dit, særlig ikke med mitt supre romskip. Sammenlignet med de enorme avstander som finnes i verdensrommet, ville det være for en tur ut i postkassen å regne. Jeg tar ikke for hardt i om jeg lar romskipet akselerere med 9,8 m/s, i takt med tyngdekraften. Da ville det føles som om jeg fortsatt sto på jorden. (Å reise så fort at jeg blir vektløs fører bare til beinskjørhet.) Jeg kunne rukket å gjøre reisen på bare 40 år tur/retur. Jeg regner med å leve til jeg er 66. Jeg kunne gjort det! Og 40 år ville nok være tilstrekkelig tid for deg til å gjøre greia di.

Men så må man innkalkulere tidsdilatasjonen. Den gjør at tiden går med forskjellig hastighet, avhengig av hvordan man beveger seg. Alt er jo relativt. Og fordi jeg først ville akselerere, for så å snu rakettene og bremse opp på turen, ville tiden forskyve seg og gå saktere i romskipet. Og avstander ville bli kortere fordi jeg gradvis nærmer meg lysets hastighet, den høyeste hastigheten av dem alle. Det ville ikke ha passert 40 år på jorden. Det ville ha passert 50.000 år. Så da hadde det vel ikke blitt noe mellom oss to uansett.

Dette til orientering.

Kristin»

Kan du skjønne hvorfor han ikke ville ha meg??

(Jeg gjorde naturligvis litt research før jeg skrev denne mailen til ham. Her er en fin bok: Stjerner og epler som faller, av Ulf Danielsson.)

Pakken

Da jeg ser at det står to Haukeliekspresser og venter på bussterminalen, blir jeg veldig usikker. Det liker jeg dårlig, at jeg må velge. Uten å dvele går jeg for den bussen jeg først kommer til, før det utarter. For sikkerhets skyld spør jeg mannen foran meg i køen:
-Vet du om denne går til Høydalsmo?
Ansiktet hans lyser opp.
-Du skal av på Høydalsmo? Kan du ta med denne pakken?
-Ja… Men hva skal jeg gjøre med den?
-Den skal du levere der. Det kommer en og henter den.
Les videre

Bekymring

Jeg har et hull i strømpebuksa. Det er så stort at kollegaene mine er nødt til å ha lagt merke til det. Jeg er sikker på at alle snakker om meg bak min rygg. Sjefen min er sikkert nede hos HR-avdelingen i dette sekund for å diskutere hvordan saken skal håndteres. Kanskje jeg setter firmaet i vanry. Kanskje jeg får sparken. Kanskje livet slik jeg kjenner det er over. Og så må jeg finne meg noe annet å bekymre meg for.

Søvnig Søndag: På trikken

En mann på holdeplassen
Hendene hans i ivrig bevegelse
Viktige saker må sies
Høyt
Selv om man er
Helt alene
Og døv

Den stive, klønete nordmannen
Snakker ikke til fremmede
Med mindre en munter mann
Hekler en underlig duk
Der han sitter på trikken
Endelig en unnskyldning
For å bryte stillheten

Trikken bråstopper
En gammel dame i midtgangen
I fallet fanges hun
Av armene til en gutt
Som faktisk ikke så
Henne plutselig falle
Refleksen hans en god kraft i mennesket