– Så hva er det du leser?

Jeg lurer på hvor mange vennskap her i verden som har begynt med dette spørsmålet. Det var ikke første gang dette åpnet en lang samtale med en vilt fremmed for min del. Jeg satt i vinbaren til kjæresten min i Italia. Foran meg på bardisken lå Elena Ferrantes andre roman i Napoli-kvartetten, Historia om det nye namnet. Det viste seg at jenta på krakken ved siden av meg holdt på med treeren. Så var det gjort. Laura, som hun het, kom fra Los Angeles, og hadde lest Knausgård. Vi hadde gitt oss på nøyaktig samme sted i serien. Hun var akkurat ferdig med Rebecca Solnits Men explain things to me. En av de andre bøkene jeg hadde tatt med i kofferten. To kvelder satt vi i baren og snakket om bøker. Så skulle Laura videre til Kairo. Jeg syntes det var synd, det var så interessant å snakke med henne. Snart kom jeg til å gå tom for ferielektyre også. I lille Praiano er det ikke stort å oppdrive av bøker for en som ikke leser italiensk.
– Jeg kan legge igjen en bok til deg i blomsterpotten utenfor før jeg drar i morgen tidlig, sa Laura. – Jeg har lest den ut, og må kvitte meg med bagasjevekt uansett.

Neste morgen lå den ganske riktig i blomsterpotten – Daniel Alarcóns At Night We Walk in Circles. Alarcón er fra Peru, men bor i San Francisco og skriver på engelsk. Boken er hans andre roman, den kom ut i USA i 2013 og på norsk i år under tittelen Vi går i ring om natten.

Nelson er en 23 år gammel skuespiller, fersk fra konservatoriet. Han forsøker desperat å få tilbake Ixta, jenta han dumpet på en skikkelig kjip måte noen måneder i forveien, da han får en rolle i en oppsetning av The Idiot President, som ikke har vært oppført siden borgerkrigen 15 år tidligere. Opprinnelig var det det sagnomsuste, radikale teaterkompaniet Diciembre som hadde turnert landsbygda med det surrealistiske skuespillet (i Peru? – Alarcón nevner det aldri), da en av skuespillerne og forfatteren av stykket, Henry Nunez, blir fengslet for å være terrorist. Dommen er mildt sagt tvilsom. Han slipper ut av det grufulle fengselet ni måneder senere, svært traumatisert av opplevelsen, og har verken stått på scenen eller skrevet noe siden. Ikke før nå, i 2001, når Diciembre skal gjenoppstå med Nelson, Henry og Henrys gamle skuespillervenn Patalarga. De tre legger ut på den samme turneen ut i provinsen, under det gamle slagordet «Teater til folket!». Fortsatt er det noen som husker Diciembre fra den gangen kompaniet hadde kultstatus. Henry beordrer de to kompanjongene sine til ikke å ringe hjem under turneen. Kompaniet skal la seg absorbere fullstendig i skuespillet, ikke bryte illusjonen, men være i rollene sine døgnet rundt.

Det er mye kjærlighet mellom menn i denne romanen, og den er fint beskrevet. Fortroligheten mellom de tre mennene blir stadig større, og Henry avslører at han i fengselet hadde et kjærlighetsforhold til en cellekamerat, Rogelio, som ble drept i et fengselsopprør. De tre tar en avstikker fra turneen for å besøke Rogelios familie. Men Rogelios voldelige narkosmugler av en bror har ikke fortalt sin demente mor at Rogelio er død, og Diciembre må for enhver pris ikke ødelegge morens forestilling om at Rogelio bor i USA. Enden på visa blir at Nelson presses til å spille en ny rolle – en virkelig person denne gangen – med livet som innsats.

Det er Nelson som er undersøkelsesobjektet i romanen – bokstavelig talt. Jeg-fortelleren formidler et lappverk av en historie – Nelsons historie – basert på Nelsons egne dagbøker, intervjuer med familie og venner, sladder og avisartikler. Men dette blir bare leseren gjort oppmerksom på av og til, når jeg-fortelleren bryter inn i den finstemte prosaen og spesifiserer hvor han har informasjonen fra. Ofte er kildene innbyrdes motstridende, og slik problematiserer jeg-fortelleren den subjektive opplevelsen av virkeligheten. Hvor uklare grensene er mellom fiksjon og virkelighet. Hvor bedragersk erindringen er, hvordan vi mennesker dikter der vi må for at erfaringer skal henge sammen i et narrativt hele. Med iskald logikk utleder vi fakta av antakelser, og noe blir sant for oss bare fordi vi så sårt trenger at det er sant. Dette metaperspektivet gjennomsyrer hele romanen, det er til stede på hver eneste side, inkludert Alarcóns takksigelser til slutt, hvor det fremgår at deler av romanen opprinnelig var et sakprosaprosjekt.

Jeg-fortellerens nitide kartlegging av alle Nelsons bevegelser under turneen antyder at det finnes et mysterium å løse. Leseren får noen hint underveis om at det kommer til å gå Nelson ille, men vi vet ikke hva det innebærer før romanen nærmer seg slutten. Det skaper en spenning i teksten som i hvert fall driver meg til å lese videre. Jeg-fortelleren har dessuten en forbindelse til Nelson. Jeg spekulerer i hva slags forbindelse. De befinner seg på et tidspunkt i samme by, jeg-fortellerens hjemby T—. Som leser forsøker jeg å fylle ut dette hullet også, og arresterer meg selv i å dikte inn en hel del det slett ikke er belegg for i teksten.

Hvis du liker metalitteratur, er dette en roman for deg. Alarcón skriver overbevisende, elegant og underholdende om virkeligheten som et produkt av hvert enkelt menneskes fantasi. Metaperspektiv eller ikke – hvis du har lyst på en moderne kjærlighetshistorie, så får du det. At Night We Walk in Circles er nemlig det også.