Clarice Lispector: Stjernens time – første lesning

lispector-omslagStjernens time av Clarice Lispector er en sånn bok jeg er redd for å blogge om. Jeg er redd jeg ikke har «skjønt» denne romanen, eller redd jeg bare har skjønt litt. Men det nytter jo ikke å skygge unna alt man ikke umiddelbart klarer å begripe eller artikulere. Da blir det bare plattheter igjen. Så jeg velger å stole på at min personlige opplevelse av det vanskelig tilgjengelige er gyldig nok – i det minste for meg. Det er litt som å stå overfor et abstrakt maleri og kløne med begrepsapparatet (hvis man har et) for å beskrive hva maleriet virkelig dreier seg om. Kanskje man ikke klarer å reflektere empirisk og rasjonelt og kontekstualisert og utlede oppsiktsvekkende innsikter fra dette maleriet, men man kan vel reflektere over de følelsene som settes i sving? Ta det derfra? Sånn har jeg det med Stjernens time. Jeg har lest den, for første gang og veldig langsomt. Den satte i sving følelser. Jeg tar det derfra.

clarice-lispectorClarice Lispector (1920-1977) ble født i Ukraina. Som jøder opplevde familien hennes fryktelige ting, og de måtte snart flykte til Brasil, hvor Clarice vokste opp. Hun debuterte som 23-åring med romanen Nær livets ville hjerte, og boka fikk umiddelbart mye oppmerksomhet for sin originalitet. Siden har hun skrevet en rekke romaner, noveller og barnebøker, men det var først som 55-åring, to år før hun døde, at hun fikk seg en profesjonell agent. Og det er først i de seneste årene at hun er blitt kjent utenfor Brasil, til tross for at hun levde store deler av sitt voksne liv i Europa. I dag regnes hun som en av verdenslitteraturens viktigste forfattere, og blir nevnt i samme åndedrag som Virginia Woolf og James Joyce. Stjernens time, som mange mener er hennes hovedverk, kom ut på Bokvennen/Solum i fjor – oversatt fra portugisisk av Ida Munck. I år kom den norske utgaven av debutromanen hennes.

Stjernens time er en roman om en roman. Jeg-fortelleren, Rodrigo S. M., gir kraftig og gjentatte ganger, ofte pompøst, uttrykk for hvor vanskelig og slitsomt det er å skrive denne romanen om en helt ubetydelig fattigjente fra det nordlige Brasil. Han påstår at om ikke han skriver denne romanen, så må det være en annen mann, for «en kvinnelig forfatter kan komme til å sipe». Denne jenta han skriver om finnes det tusenvis av. Jeg som leser tenker at hun innledningsvis er så generisk at hun nesten ikke eksisterer. Det er mye ved denne romanen som får meg til å tolke den som et politisk og feministisk prosjekt.

«Å, så redd jeg er for å begynne og jeg vet ikke engang den unge kvinnens navn. Uten å nevne at historien fortviler meg fordi den er for enkel. Det jeg har satt meg fore å fortelle virker enkelt og tilgjengelig for alle.»

Ikke bare gjør Clarice Lispector til subjekt ei fattigjente fra nord (en befolkning) som neppe hadde vært gjenstand for episk undersøkelse tidligere. Jenta er navnløs helt til hun får seg sin første kjæreste. Det er til denne Adam (han heter ikke det, han heter Olímpico de Jesus Moreira Chaves) at hun forteller at hun heter Macabéa. Jo lenger ut i romanen vi kommer, dess tydeligere trer hun fram i teksten som subjekt. Selv om den fiktive forfatteren omtaler henne som enfoldig og blottet for evne til å reflektere over sin egen eksistens, blir jeg varm om hjertet over hvor mye hun insisterer på å eksistere gjennom de bittesmå begivenhetene i livet hennes som lar seg fortelle, som har utstrekning i tid. Hun har fått en hel del informasjon gjennom radioen – kultur og klokkeslett – som hun forteller om til den avvisende Olímpico. Han synes hun er enkel og ukultivert, men hun bare snakker ufortrødent videre med stemmen som beskrives som ubrukt til nå.

Samtidig er også forfatterens eksistens helt avhengig av denne jenta. Uten historien hennes finnes ikke forfatteren. Jeg hadde lyst til å skrive ned mange setninger i denne romanen. De sa mye godt om hvor fundamentalt språket er. Her er noen av dem:

«Å tenke er en handling. Å føle er et faktum. Sett de to sammen – det er jeg som skriver det jeg skriver. Gud er verden. Sannheten er alltid en indre og uforklarlig berøring.»

Kan dette være en fortolkningsnøkkel til romanen?

«Med denne historien vil jeg la meg bli berørt, og jeg vet godt at hver dag er en dag stjålet fra døden. Jeg er ikke en intellektuell, jeg skriver med kroppen.»

Er det gjennom kroppen – gjennom det å føle – at noe blir sant, virkelig? Ordet «kjensgjerning» dukker stadig opp i teksten, og jeg forstår det slik at disse kjensgjerningene alltid er knyttet til følelser.

«Men det er ved å skrive – at tingene får sine virkelige navn. Hver ting er et ord. Og når en ikke har det, finner en det opp. Denne Guden deres som bestemte at vi skulle finne opp.»

Det siste er en referanse til skapelsesberetningen i bibelen. Da Gud ba Adam om å navngi alle dyrene på den sjette dagen, ga han ham samtidig språket.

Lispector ga kun ett tv-intervju (du kan se det nedenfor), og det fant sted like etter at hun hadde fullført Stjernens time. Her forklarer hun at hun mellom to arbeider er død. At hun kommer til liv igjen først når hun er i gang med et nytt verk. «For now I’m dead. I’m speaking from my tomb.» I Stjernens time er det faktisk ganske vanskelig å skille forfatteren Clarice Lispector (som liksom blander seg inn i innledningen med et forord og en liste med 13 alternative titler på romanen) fra den fiktive forfatteren Rodrigo S.M. Kanskje er nettopp det poenget. Det er intet skille.

Det er et plott i denne romanen, om enn knøttlite, og jeg har ikke lyst til å røpe hva det går ut på. Men jeg kan love at det er tragikomisk, og jo mer av en stemme Macabéa får, jo mer lo jeg som leser. Jeg ble optimistisk, hun var forfriskende, livlig. For denne romanen er veldig rar og morsom. Den er kaotisk og intens, slik Lispector beskriver sin tidlige skriving (men dette er altså hennes siste verk). Det jeg sitter igjen med er mer anelsen av konturer enn klare forestillinger. Jeg må lese boka igjen, og det gjør jeg gjerne. Det er mange spennende tanker å finne i disse skarve 90 sidene. Les, du også, så kan vi diskutere!

Du kan lese biografen Benjamin Mosers essay om Clarice Lispector i The New Yorker her. Nedenfor er tv-intervjuet jeg nevnte. Jeg syntes det var til hjelp for å forstå litt mer av Stjernens time.

 

 

Advertisements

One thought on “Clarice Lispector: Stjernens time – første lesning

  1. Tilbaketråkk: Hva jeg leser i høst (video) | Kristin forteller

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s