Frederik Svindlands Pelargonia: En litterær skatt fra Grenland

Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Frederik Svindland debuterte denne høsten med romanen Pelargonia. Han er fra Grenland, nærmere bestemt Brattås i Porsgrunn kommune, og romanen er lagt til hjemstedet hans.  Jeg har gjort litt research, og kun funnet to andre skjønnlitterære forfattere under femti fra Grenland. (Jørn Lier Horst, som skriver om Larvik, og Fredrik Brattberg, som skriver dramatikk.) Det finnes altså så vidt meg bekjent ingen andre romaner fra Grenland skrevet av en forfatter av min generasjon. Dette er bare én av flere grunner til at Pelargonia er en gledelig oppdagelse.

Brattås er faktisk ikke nevnt eksplisitt i teksten, men slik åpner den lille, fortettede romanen:

«Det blir aldri helt stille i dalen. Fra hovedveien som snor seg langsmed de bratte bergveggene stiger en jevn rumling, fabrikkene på den andre siden av fjorden er i drift døgnet rundt, jeg hører dem når suset fra bilene stilner, slik basstonen i en sang først trer frem når de andre akkordene forstummer. Det er et dypt og vedvarende bulder. Likevel finner jeg hvile her. De små nyansene: Den urolige, røde teinten man ser på himmelen om nettene noen ganger, en irritasjon i skyene, og gatene som er oppkalt etter ingen, bare planeter, galakser, stjernebilder, det er som om alt som skjer her, skjer for første gang. Selv landskapet synes overrasket ved de små og store hendelsene – trærne sukker, knausene trekker på skuldrene, de venter til det går over. Alt stort og smått som skjer får lov til å være så høytidelig som vi selv føler det, det er ingen historie her å rette forestillingene sine etter, bare rekken med hverdagslige øyeblikk, det umiddelbare som utløses i alle ting, liksom det finnes en egen rettferdighet i det som gror, i det som slipper, i det som speiler seg.»

For et nydelig omslag! Designet er gjort av Elisabeth Vold Bjone

For et nydelig omslag! Designet er gjort av Elisabeth Vold Bjone

La det være sagt: Jeg kommer jo fra Grenland, og jeg følte en eksplosjon av gjenkjennelse på flere nivåer da jeg leste dette. Jeg vokste selv opp i en evig rumling fra industrien (det er mye industri i Grenland). Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har sittet i senga mi som jentunge og stirret opp på det samme røde skjæret over himmelen og vært redd for at det var krigen som kom, den kalde krigen som hadde blitt varm. I virkeligheten kom det røde skjæret fra en enorm fakkel som brant på Norsk Hydros fabrikkanlegg på Herøya. Jeg hadde en brevvenninne som bodde på Brattås. Mon tro hvor mange ganger jeg har skrevet gatenavnet hennes, Jupiter Ring, på utsiden av en konvolutt.

Den siste delen av utdraget over, «…det er som om alt som skjer her, skjer for første gang», er kanskje noe mange kan gjenkjenne seg i som en beskrivelse av barndommen? Hva er egentlig den følelsen av opprinnelse og mystikk som innhyller barndommens hverdagslige begivenheter?

Pelargonia er en erindringsroman. Jeg finner ikke et overordnet plott, kun erindringsbilder og refleksjoner fra fortellerens oppvekst som henger sammen via assosiasjoner i en viss kronologi. Fortelleren blir stadig eldre, ser foreldrene, vennene og verden med stadig nye øyne, og refleksjonene hans modnes. Mens noen av disse refleksjonene er litt utilgjengelige for meg – Svindland gjør det ikke lett for leseren – får jeg lyst til å skrive ned andre fordi de er så treffende.

«Når jeg ser på sykkelen til Even, er det som om jeg selv ikke har sykkel lenger. Ikke at jeg ønsker meg en maken, men en med skumrør mellom holkene slik, og gjerne også hvit, den må gjerne få være hvit. Min egen sykkel er ikke dimensjonert for forestillingene mine. Den krymper under drømmene om alt jeg vil gjøre, blir bestandig etterlatt i farten og oppfinnsomheten som er tankenes. Det jeg eier blir så smått av at jeg eier det. Som om tingene ikke makter å gjøre hevd på mer enn sine egne grenser, at de ikke våger skikkelig eller er for takknemlig.»

Åh, oppvekstens smertefulle sårbarhet! «Det jeg eier blir så smått av at jeg eier det.» Det krøller seg inni meg når jeg leser den setningen. Det er så presist formulert. I dette utsagnet ligger at noe blir smått av å være eid. Man besitter tingen, som mister sin glans av å ikke bare være en forestilling lenger. Men det er også eieren – jeg-fortelleren helt konkret – som gjør det eide smått. Evens sykkel er jo fortsatt storartet, selv om Even eier den. Åh, angsten for ikke å være god nok! Barndommen er på mange måter tingenes tid, og egenverdet henger på en grusom måte sammen med tingene man eier. Tingenes høye status hos barn kommer særlig til uttrykk i deres fascinasjon for skatter og gjemmesteder. Disse tingene og stedene er ladde av opprinnelighet, de er mystiske, verdifulle. De har en karismatisk kvalitet som er større enn tingene og stedene i seg selv, en kvalitet som bare kan komme av tingenes autentisitet. Den tyske litteraturkritikeren og filosofen Walter Benjamin kalte det aura. I hans essaysamling Kunstverket i reproduksjonsalderen beskriver han aurabegrepet nærmere, i sammenheng med erindringslitteratur. Han ser blant annet masseproduksjonen som auraens undergang. Aura henger nøye sammen med tradisjonelt håndverk. Ikke bare tingene og begivenhetene i Pelargonia har aura, men også romanen selv. Det vitner om stor litterær flid.

Vi får dem bare servert som små glimt innimellom refleksjonene, portrettene av moren og faren. Moren som står i telefonen, faren som hugger ved i regnet. Fortellerens gradvis økende bevissthet om sin kjærlighet til dem, en kjærlighet som ikke artikuleres, men som overvelder fortelleren i betraktningen av foreldrene i deres hverdagslige sysler. Disse inderlige bildene får jeg helt klump i halsen av.

Jeg ble rett og slett litt sentimental av denne boken, for den rommer noe dyrebart. Fortellerens motivasjon later også til å være dette: Å tviholde på de skjøre, hverdagslige øyeblikkene i oppveksten som likevel er så ladde. Pelargonia nærer min egen kroniske hjemlengsel til Grenland, hvilket er typisk for god erindringslitteratur. Man blir litt melankolsk, for man kan ikke bare dra hjem, og så er alt OK. Som Andrew Largeman (Zack Braffs karakter) sier i en av mine favorittfilmer, Garden State:

«You’ll see one day when you move out it just sort of happens one day and it’s gone. You feel like you can never get it back. It’s like you feel homesick for a place that doesn’t even exist. Maybe it’s like this rite of passage, you know. You won’t ever have this feeling again until you create a new idea of home for yourself, you know, for your kids, for the family you start, it’s like a cycle or something. I don’t know, but I miss the idea of it, you know. Maybe that’s all family really is. A group of people that miss the same imaginary place.»

Samtidig viser Pelargonia fram en lengsel etter oppveksttiden og dens forsterkning av de hverdagslige øyeblikkene, den gangen man nettopp på grunn av sårbarheten sin levde med en helt annen tilstedeværelse og hudløshet i verden. Eller for å si det med Svindlands egne ord: «Alt stort og smått som skjer får lov til å være så høytidelig som vi selv føler det…» Det er rett og slett nydelig.

Tusen takk til Cappelen Damm som sendte meg et eksemplar av boken fordi jeg så gjerne ville lese.

Advertisements

One thought on “Frederik Svindlands Pelargonia: En litterær skatt fra Grenland

  1. Tilbaketråkk: Hva jeg leser i høst (video) | Kristin forteller

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s