Hevd

Jeg satt der og skreiv i dagboka mi. Hadde funnet meg en fin plass på benken ved vinduet, akkurat sånn jeg liker det. Kafébetjeningen hadde plassert en stor, blå krukke med noen knalloransje blomster i på benken ved siden av meg, og sammen med pennen min og silkebandet på dagboka utgjorde de et sånt tilfeldig, men vakkert stilleben som ga meg et blaff av total tilfredshet.

Det satt en mann i enden av benken. Mellom oss sto to tomme krakker. Det kom et par inn døra, med dama i teten. De ville sitte på de to krakkene, selv om det ble lovlig trangt. Dama var visst av den geskjeftige typen. Hun greip straks krukka med blomstene og plasserte den på en tripptrapp betjeningen bruker til å plukke ned kaffeposene høyest oppe på utstillingsveggen. Mannen i enden av benken skjønte hvor det bar, så han forduftet.

Den fine plassen min var også truet. Stillebenet var allerede ødelagt. Hva ble det neste? Skulle hun ha meg til å samle kroppen min litt mer over dagboka? Jeg visste at jeg breiet meg. Når jeg skriver for hand må jeg av en eller annen grunn sitte i en helt absurd vinkel som neppe er ergonomisk tilrådelig. Jeg hadde ikke lyst til å samle meg, men gjorde det likevel. Jeg ville be henne om å samle seg. Nå var hun opptatt med å finne aviser fra bunken kafeen har tilgjengelig for kundene sine. Hun så målrettet ut. VG var det hun lette etter, og nå klasket hun avisa i benken foran seg, som om hun ville feste den til plassen der hun skulle sitte. Den mer stillfarne mannen hennes ba om å få sportsdelen, du kan vel gi meg sporten først som sist. Og så gikk dama og kjøpte kaffe til dem. Svart kaffe til han, iskaffe til henne, med sugerør. Jeg fikk et bilde i hodet, av en skilpaddes blødende nesebor idet noen trekker ut et sugerør av neseboret med tang.

Dama leste ikke VG fra begynnelsen, men gikk straks til kryssordsidene. Hun begynte med Påkryssogtvers, men avbrøt snart for å gå og smelle igjen inngangsdøra. Folk som kom og gikk tok ikke med seg døra. Dama mobiliserte betjeningen, de måtte jo holde døra igjen, det er jo bare april. Så var det til med kryssordene igjen.

Er det lov å løse kryssordene i avisene som tross alt tilhører kafeen? Hvem har i så fall førsteretten? Dama som satt ved siden av meg, åpenbart. Eller hun hevdet denne retten. Akkurat som hun hevdet plassen til den fine blomsterkrukka. Nå ville hun at mannen skulle løse kryssord også, så hun reiv ut en side av avisa til ham. Hun reiv i kafeens avis. Mannen sa ikke stort, han bare tok fram en penn av jakkelomma og begynte på det øverste i hjørnet, til hennes indignasjon. Nei nå må du gi deg! Det er jo det enkleste! Hun slurpet på iskaffen sin. Leste noen notiser. Kommenterte dem til mannen, som var opptatt med kryssordet sitt og bare sa ja og ha.

Så kom hun over en sak om det foreslåtte tiggeforbudet. Det krøllet seg inni meg. Det dette hevdende mennesket sa. Jeg ville med ett hjem til eksamensarbeidet. Men før jeg rakk å pakke sammen, tok dama et siste magadrag av sugerøret i iskaffen sin. Det var ingen tvil – den var tom. Så da var det oppbrudd. Mannen fomlet med å kneppe jakka si fort nok. På vei ut døra la hun avisa med kryssordene tilbake i bunken med de andre avisene. Nølende, som om hun egentlig ikke hadde lyst. Men så var det gjort, og hun ga avisa to små klapp, før hun forsvant. Fra krakken min kunne jeg se at hun hadde skrevet navnet sitt på avisa, med et smilefjes bak. Jommen hadde hun skrevet navnet sitt på avisa. Trine 🙂.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s