Her om dagen så den kloke venninna mi og jeg Jon Fosses Barnet på Nationaltheatret. Agnes, Fredrik og en flaskepanter møtes i et busskur. Man forstår at de ikke er blant samfunnets mest privilegerte. De sliter seg gjennom en dialog full av velmentheter og goddagmannøkseskaft og gjentakelser (som er så typisk for poetiske Fosse), og som røper at de ikke har det så bra. Og så tar Agnes sats og sier noe slikt som:
– Nokon gonger reiste eg inn til byen utan fyr… berre så eg kunne spørre nokon om fyr.
Så ensom var hun. Men så finner hun og Fredrik hverandre, og da blir plutselig flaskepanteren, som til da hadde vært en del av det skrale fellesskapet, støtt ut og mistenkeliggjort. Hvorfor henger han hele tiden rundt dem? Hva er det han vil? Det samme skjer med den enslige mora til Agnes, som besøker paret. Enda hun til tross for trang økonomi kommer med gaver og mat til dem. Generøsiteten og nærværet hennes er plutselig så kleint for det lykkelige paret, som nå har klart å leie seg en leilighet. Det er et eller annet med fortiden. Og når paret opplever en krise og Agnes havner på sykehus, forsøker en sykepleier å holde Fredrik med selskap, men hun skammer seg over alle spørsmålene hun stiller. Må ikke spørre og grave så fælt, korrigerer sykepleieren seg selv, men da går også samtalen i stå. Flaskepanteren er forresten bare snill. Når paret står midt i krisa, gir han dem en tulipan. Det vil si, han blir nødt til å legge den utenfor døra deres på sykehuset, for de vil ikke si hvor de bor nå.

Venninna mi og jeg diskuterte viktigheten av å tilhøre et fellesskap, og hvordan fellesskapet smuldrer opp. Det finnes så mange ensomme mennesker. Hva kommer det av?
– Jeg tror kanskje ikke en kan få noe ordentlig stabilt fellesskap uten å være inkluderende og la alle få bidra ut fra sine muligheter på sitt eget imperfekte – og samfunnsmessig ineffektive – vis, skriver hun til meg på Messenger dagen etter at vi så Barnet. Stykket har fortsatt ikke sluppet taket i oss. Hos Fosse henger det å ikke få bidra i fellesskapet naturlig sammen med ensomhet. Og det er blant annet dette som gjør stykket så bra.

De finner nemlig sted hver dag, disse generøse handlingene. Av og til er de litt klønete, men like fullt er de et bidrag. Og så blir de tatt helt feil imot! Hvorfor er vi ikke bedre på dette? Hvorfor mistenkeliggjør vi dem som står utenfor som bare ønsker å bidra? Hvorfor klarer vi ikke se dem som en styrking av fellesskapet, men opplever dem tvert imot som en trussel?

Jon Fosse har i Barnet valgt å fokusere på de mindre ressurssterke i samfunnet. Det er et viktig perspektiv, for samfunnet vårt er fullt av denne typen ekskludering hvor bidraget deres liksom ikke passer inn. Jeg tenker spesielt på dem som ikke slipper til på arbeidsmarkedet. Men ensomhet rammer også ressurssterke mennesker. Og det har nesten aldri med størrelse på sosialt nettverk å gjøre. For noen år tilbake var jeg så ensom at jeg ikke visste hva jeg skulle ta meg til. Jeg hadde en stor vennegjeng, en omsorgsfull arbeidsgiver og en familie jeg vet ville gått gjennom ild og vann for meg. Men jeg hadde vært single og uten barn i nesten et tiår, i en tid da så å si alle rundt meg etablerte seg og fikk barn. Familien min, der alle er lykkelig gift, bor to biltimer unna, og jeg har ikke bil. Selvfølgelig lengtet jeg etter omsorg. Men mest av alt lengtet jeg etter å kunne gi omsorg til noen som trengte meg.

Jeg forsøkte å finne frivillig arbeid. Det måtte da være noen som trengte meg? Jeg hadde jo ressurser. Men jeg ble til min forfjamselse møtt av et byråkrati. Jeg ble sendt fra den ene instansen til den andre, til den tredje. Jeg hadde sikkert klart å være leksehjelp. Jeg hadde sikkert klart å handle for eldre. Jeg hadde sikkert klart å gå tur med hunden. Men jeg hadde ikke tatt høyde for at jeg kanskje ikke ville bli tatt imot med åpne armer, og disse avvisningene klarte jeg faktisk ikke så mange av. Jeg ble så forvirret og motløs og neffor. Jeg klarte ikke ta kontakt med instans nummer tre. Ensomheten hadde utarmet meg.

Jeg vet det høres rart ut, men det er dette som er så farlig med ensomheten i vår tid. Stadig flere naturlige sosiale arenaer hvor vi kan bidra forsvinner. Ensomheten sniker seg innpå oss fra flere kanter uten at vi merker det. Og så utarmer den oss. Før vi skjønner hva som foregår, har vi mistet treningen i og troen på at vi virkelig har noe å gi, at noen virkelig trenger oss. Så vi isolerer oss, og så smuldrer fellesskapet vårt opp. 

Dette var altså for noen år siden. Jeg er ikke lenger ensom, og det skyldes flere ting, men først og fremst at jeg traff en mann som ganske enkelt brøyt seg inn i isolasjonen min. Det tok lang tid før jeg skjønte at det var ensomhet jeg led av den gangen. Hvorfor skulle jeg være ensom, jeg som hadde så mange som var glade i meg? Jeg skjemtes. Hva var det jeg gjorde galt sosialt? Saken er at fellesskapet er en toveis ting. Det handler om både å få og gi, og giveraspektet er undervurdert. Jeg sleit med å finne ut hva mitt bidrag kunne være, hvilken forskjell jeg kunne gjøre, der alle så ut til å ha nok med seg og sitt.

Ensomhet er et av vår kulturs største tabuer. Samtidig er den en direkte konsekvens av kulturen vår. Vi tilhører en kultur som dyrker enkeltindividet og dets prestasjoner gjennom konkurranse. En kultur som blir stadig mer urbanisert, og hvor de små samfunnene går i oppløsning. En kultur som institusjonaliserer alle omsorgsfunksjoner. En kultur som skjuler sårbarheten bak en perfekt Facebook-profil, og som i sin egen bedragerske tilstrekkelighet tror at raushet er å si nei takk. 

Kritikerne mener at Barnet er et både sårt og humoristisk stykke. En av skuespillerne, Ågot Sendstad som spiller moren, sier i omtalen av Barnet at det kommer an på hvilken dag du ser stykket om du opplever det som morsomt eller ikke. Det var bare tilløp til latter én gang under forestillingen vi så. Ellers var det sterke skuespillet ganske tårevått. Og kanskje kjenner jeg litt for godt til ensomheten og alle de kleine utvekslingene til at jeg klarte å se humoren i det. Men stykket blir aldri for tungt. Og det er viktig å se Barnet. Ekskludering skjer på alle nivåer i de skjøre fellesskapene våre. En vesentlig del av ekskluderingen handler om å ikke slippe mennesker til med bidragene sine. Barnet setter dette paradokset i fokus.

Fakta om stykket:
Med: Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig og Nils Golberg Mulvik.
Regissør: Anne-Karen Hytten. Scenograf og kostymedesignar: Milja Salovaara. Komponist: Nils Økland. Lysdesignar: Antonio R. Andersen. Maskør: Hege Ramstad. Dramaturg: Olav Torbjørn Skare.