De er snille, menneskene som bor i Plomari. En liten by på sydspissen av Lesvos med 5000 innbyggere og få turister. Det finnes ikke lokalavis på øya. Hver morgen høres en mannsstemme over et callinganlegg som er installert over hele byen. Han leser opp nyheter, han forteller at noen har mistet et nøkkelknippe og at den som finner nøklene må returnere dem på politistasjonen. Og han ber den som har parkert forkjært utenfor supermarkedet om å flytte bilen sin.
Forfatter: Kristin
Søvnig Søndag: På trikken
En mann på holdeplassen
Hendene hans i ivrig bevegelse
Viktige saker må sies
Høyt
Selv om man er
Helt alene
Og døv
Den stive, klønete nordmannen
Snakker ikke til fremmede
Med mindre en munter mann
Hekler en underlig duk
Der han sitter på trikken
Endelig en unnskyldning
For å bryte stillheten
Trikken bråstopper
En gammel dame i midtgangen
I fallet fanges hun
Av armene til en gutt
Som faktisk ikke så
Henne plutselig falle
Refleksen hans en god kraft i mennesket
Toscana: En hengekøye i himmelen
«I have a frieeeeeend…. He haz a caaaaar….» Det hjelper ikke hvor hjelpsom han er, den fulle lille mannen med én tann i munnen og fiskeøyne som stirrer i hver sin retning. Det eneste mennesket som snakker engelsk på den råtne campingplassen er en middelaldrende dame, som helt åpenbart egentlig er en mann. Hun er veldig søt og beskytter meg mot «de uskikkelige guttene». Men hun og jeg har sluppet opp for samtaleemner. Jeg må vekk. Så jeg spaserer fem kilometer med en 25 kilos sekk på ryggen, klatrer ombord en båt, inn på et tog, og der, syv timer senere, står en hvit kassebil og venter på meg. Jeg har reist fra en stor øy i Middelhavet til en småby ute på det italienske bondelandet. Certaldo, Toscanas lite kjente navle.
Søvnig søndag: Hva ser du her?
Jeg kan ingenting om fotografi. Jeg har ikke lest et eneste ord om hvordan man tar gode bilder, ei heller har jeg lest bruksanvisningen til fotografiapparatet mitt. Jeg kan neppe kalles en fotokunstner. Selv de beste bildene jeg har tatt har vært rein og skjær flaks. Jeg brukte kanskje en real dose tålmodighet på de bildene, jeg så meg ut motivet, fiklet litt med apparatet. Jeg beveget meg litt nærmere motivet, knelte kanskje litt. Og så: «Klikk!» Det var også alt. Men fotografiet i seg selv er et kunstverk! Fotografiet er et avgrenset område i tid spredt ut på et avgrenset område i rom. Det er så fantastisk at jeg rett og slett ikke fatter det. Les videre
Bastia, Corsica – Leaps in History
Barndom på Nenset
Jeg syntes aldri det var nok at ting var som de var, slik jeg så dem. Det måtte være noe mer, en slags eksistens jeg hadde oversett, eller et trekk ved tingenes vesen som gjorde dem ekstraordinære. Walter Benjamin skriver så fint om det i Barndom i Berlin. Tingenes aura. At noe helt hverdagslig kan være fortryllende, at det magiske bare er der og venter på at vi skal oppdage det. Jeg var mer opptatt av skjulesteder enn skatter som barn. Samme kunne det være med skatten, bare den befant seg på et sted bak et sted bak et sted rett foran nesen min. Les videre
Kristin forteller 