Graham Greene – jeg hadde bare lest en novelle av ham tidligere, så vidt jeg kan huske. Fytti fillern, for en forfatter! The End of the Affair (Slutten på leken) må være den beste beskrivelsen av kjærlighet jeg noen gang har lest. Det vil si – jeg har hørt den på lydbok. Audible har en serie lydbøker innlest av Hollywood-skuespillere, og Greenes roman er lest av Colin Firth. Selvsagt har innlesningen mye å si for opplevelsen av romanen. Firth tar seg god tid, leser med stor innlevelse i passasjene som dveler ved hat, kjærlighet, sjalusi og gudstro. Jeg ble helt på gråten flere ganger, boken var så vakker, jeg ble opprørt, jeg-fortelleren var så ondskapsfull.

Hva denne moderne klassikeren fra 1951 handler om? Vi skal tilbake til 1946, og det er gått halvannet år siden forfatteren Maurice Bendrix, forbitret og fortvilet, ble forlatt av elskerinnen Sarah Miles uten noen forklaring. Affæren begynte som en del av et research-prosjekt Bendrix bedrev i forbindelse med en roman han skrev – en roman om en embetsmann. Sarah er gift med embetsmannen Henry, som ironisk nok er ansatt i The Ministry of Home Security. Affæren varer i drøye to år, i årene 1943-45, og hele tiden later Henry til å være uvitende. Så en regntung kveld i 1946 støter Bendrix tilfeldigvis på ham. Henry virker nedslått, og inviterer Bendrix, som har vært en venn av ekteparet Miles i en årrekke, på en drink. Under samtalen avslører Henry at han ikke stoler på Sarah, og lurer på om han skal hyre en privatdetektiv for å finne ut hva det er hun driver med. Bendrix tilbyr seg å fungere som mellommann. Men så trekker Henry seg. Bendrix på sin side, besatt som han fortsatt er av Sarah, vil også vite hva hun nå tar seg til, og setter likevel privatdetektiven i sving. Og mens etterforskningen går sin gang, gir Bendrix leseren glimtvise tilbakeblikk på kjærlighetsforholdet deres. I bakgrunnen ruller andre verdenskrig og – ja – det vanskelige fraværet av den.

De siste årene har vi hørt mye om upålitelige fortellere i kriminallitteraturen. Man kan faktisk kalle The End of the Affair en detektivroman, fortalt av Bendrix. Og til tross for så mange ting han er rått ærlig om, inkludert sine egne usympatiske sider, blir det raskt klart for leseren at han lider av et selvbedrag.

«Så dette er i langt høyere grad en skildring av hat enn av kjærlighet, og hvis jeg kommer til å si noe fordelaktig om Henry og Sarah, kan man iallfall stole på meg. I det jeg skriver, forsøker jeg å overvinne mine fordommer, for min stolthet som skribent får meg til å foretrekke den tilnærmede sannhet selv fremfor å gi uttrykk for mine følelser, som nærmer seg hat.» (Den norske utgaven er oversatt av Peter Magnus.)

Bendrix kommer stadig tilbake til begynnelsen, at dette er en skildring av hat. Men hatet i Bendrix framstår kun som den smertefulle siden av kjærligheten. I noen få passasjer er det Sarah som forteller, i form av en dagbok Bendrix får fatt i, og i form av noen brev. Disse er etter mitt syn de vakreste, mest følsomme delene av romanen. Bendrix legger ikke bånd på seg i sine brutale utfall mot alle som har med Sarah å gjøre, sjalu som han er. Mens Sarah, som gir assosiasjoner til Madame Bovary, i kjærligheten viser en moralsk oppofrelse som får tragiske følger. Mens hatet er vrangsiden av Bendrix’ kjærlighet, er gudstro vrangsiden av Sarahs kjærlighet. Tror du på hatet, tror du på kjærligheten, tror du på Gud.

The End of the Affair er stramt komponert i fem deler – nærmest et kammerspill i fem akter. Det presise, ekspressive språket skaper en sterk, ofte dyster atmosfære og effektfulle bilder. Den ytre handlingen er nøkternt og saklig beskrevet. Det er de store følelsene som males ut i alle sine fasetter, uten noen gang å bli repetitivt eller oversentimentalt. Frampekene Greene har spredt utover i teksten gjør romanen til en page-turner, godt hjulpet av de få karakterene. De er komplekse mysterier i seg selv, fulle av paradokser og troverdige like fullt. Alle vil de noe, i hvert fall hvis vi skal tro den sjalu jeg-fortelleren. De vil være nær Sarah, og når det som har skjedd henne omsider kommer for en dag, er det lett å forstå hvorfor.

Graham Greene er en effektiv forteller. Han skriver med en sjelden autoritet som gjør at du bare stoler på ham. Ikke ett minutt mellom disse to permene føltes bortkastet eller kjedelig. Jeg tenkte fra første setning at denne romanen var nødt til å ende på en overraskende, men samtidig logisk og forsonlig måte. Og det gjorde den. Jeg gleder meg til å lese mer av ham.