Stjernens time av Clarice Lispector er en sånn bok jeg er redd for å blogge om. Jeg er redd jeg ikke har «skjønt» denne romanen, eller redd jeg bare har skjønt litt. Men det nytter jo ikke å skygge unna alt man ikke umiddelbart klarer å begripe eller artikulere. Da blir det bare plattheter igjen. Så jeg velger å stole på at min personlige opplevelse av det vanskelig tilgjengelige er gyldig nok – i det minste for meg. Det er litt som å stå overfor et abstrakt maleri og kløne med begrepsapparatet (hvis man har et) for å beskrive hva maleriet virkelig dreier seg om. Kanskje man ikke klarer å reflektere empirisk og rasjonelt og kontekstualisert og utlede oppsiktsvekkende innsikter fra dette maleriet, men man kan vel reflektere over de følelsene som settes i sving? Ta det derfra? Sånn har jeg det med Stjernens time. Jeg har lest den, for første gang og veldig langsomt. Den satte i sving følelser. Jeg tar det derfra. Les videre →