Clarice Lispector: Stjernens time – første lesning

lispector-omslagStjernens time av Clarice Lispector er en sånn bok jeg er redd for å blogge om. Jeg er redd jeg ikke har «skjønt» denne romanen, eller redd jeg bare har skjønt litt. Men det nytter jo ikke å skygge unna alt man ikke umiddelbart klarer å begripe eller artikulere. Da blir det bare plattheter igjen. Så jeg velger å stole på at min personlige opplevelse av det vanskelig tilgjengelige er gyldig nok – i det minste for meg. Det er litt som å stå overfor et abstrakt maleri og kløne med begrepsapparatet (hvis man har et) for å beskrive hva maleriet virkelig dreier seg om. Kanskje man ikke klarer å reflektere empirisk og rasjonelt og kontekstualisert og utlede oppsiktsvekkende innsikter fra dette maleriet, men man kan vel reflektere over de følelsene som settes i sving? Ta det derfra? Sånn har jeg det med Stjernens time. Jeg har lest den, for første gang og veldig langsomt. Den satte i sving følelser. Jeg tar det derfra. Les videre

Fiksjon og virkelighet i Daniel Alarcóns At Night We Walk in Circles

– Så hva er det du leser?

Jeg lurer på hvor mange vennskap her i verden som har begynt med dette spørsmålet. Det var ikke første gang dette åpnet en lang samtale med en vilt fremmed for min del. Jeg satt i vinbaren til kjæresten min i Italia. Foran meg på bardisken lå Elena Ferrantes andre roman i Napoli-kvartetten, Historia om det nye namnet. Det viste seg at jenta på krakken ved siden av meg holdt på med treeren. Så var det gjort. Laura, som hun het, kom fra Los Angeles, og hadde lest Knausgård. Vi hadde gitt oss på nøyaktig samme sted i serien. Hun var akkurat ferdig med Rebecca Solnits Men explain things to me. En av de andre bøkene jeg hadde tatt med i kofferten. To kvelder satt vi i baren og snakket om bøker. Les videre

Ikke ny, men helt ren

Jeg sitter på bussen. En herja fyr strever seg inn med koffert og bag på slep, mumler for seg selv. Dumper ned på setet ved siden av meg forrest i bussen. Jeg vender meg mot vinduet, orker ikke forholde meg til alle de vanskelige livene. Men jeg ser speilbildet av ham i bussruta. Han stryker noen gjenstridige hår ned mot hodet, biter nervøst på de allerede nedbitte neglene sine. De klumpete hendene hans, fulle av arr, livet de må ha levd! Og jeg ser den lys beige catalinajakka hans, som ikke er ny, men helt ren likevel. Og bagen og kofferten som også har noe skikkelig over seg, selv om de kommer fra en annen tid. Han spør bussjåføren pent om å få gå av foran i bussen med all bagasjen, det er så mye folk i midtgangen. Han følger med på holdeplassene, trykker raskt på stopp-knappen idet vi forlater en stasjon, tydelig ivrig etter å komme av på rett sted. Han går av på samme holdeplass som meg. Jeg håper han får det bra der.

De nye naboene

Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.

Purple Rain

Mamma hadde kjøpt spraydeodoranter til meg og søstra mi. Det var litt flaut, men mest kult. Som om vi omsider hadde fått tillatelse til et eller annet, jeg var ikke helt sikker på hva. Min var lilla med to eksotiske fugler på. Den het Love Birds, og jeg hadde gitt meg selv en generøs dusj av den. Hele kvelden gikk jeg og ventet på at DJ-en skulle slå av alt unntatt discokula og de lilla lysstoffrørene som fikk alt det hvite til å glore i mørket. Så skulle de tjukke gitartonene ljome gjennom discoteket (som egentlig var bomberommet på skolen). I NEVER MEANT TO CAUSE YOU ANY SORROW! Og så – var det stilledans!

(Denne teksten ble skrevet i anledning artisten Princes bortgang.)

Nærmere

Du vet, når du står og fikler med noe eller er ute og går eller bare sitter på t-banen eller noe, og så får du uforvarende se speilbildet av deg selv i en blank overflate, og det er den dama du mistenker at du har blitt, hun du ellers ikke helt klarer å begripe at fins, men du har jo hørt det. At hun nærmer seg førti og det at hun gjerne vil bli litt tynnere gjør plutselig ingen tjenester lenger for huden hun har på halsen eller i ansiktet for den saks skyld. Og du respekterer henne jo, for hun er deg og hun er dessuten forsvarsløs, og du føler kanskje et blaff av omsorg for skikkelsen som for et øyeblikk ikke visste at hun ble iakttatt, og dermed røpet alvoret i livet sitt. Det lå i nyven mellom øyenbrynene, i skyggen under øyet. Du har jo sett det på venninner når de sminker seg foran speilet og du fersker dem i å legge an det ansiktet de tror de har hele tiden, litt mer trutmunn og kinnben, litt mindre dobbelthake. Men både de og du har et annet ansikt også, det du nettopp bare fikk et glimt av og som du engster deg for at er ditt sanne ansikt. Hun forsvinner like raskt som hun dukket opp, igjen er bare en vag fornemmelse av noe sant, og heldigvis noe du tror kanskje er ydmykhet eller noe. Du klarer ikke helt sette fingeren på det. Så legger du plutselig merke til hvor skittent det speilet der er, herregud, det er da ikke så lenge siden du pusset det. Men det gidder du i hvert fall ikke gjøre noe med akkurat nå. Livet er for kort.